Denne uken vil jeg slå et slag for kollegaer her i huset som både har lang fartstid og som samtidig stadig tilegner seg ny kompetanse. Astrid er et strålende eksempel på dette. Hun begynte i det gamle Ad Notam som ble til Gyldendal Akademisk, så over til diverse stabsfunksjoner før hun i fjor fikk stilling som webredaktør i Gyldendal Litteratur med ansvar for blant annet sosiale medier.

Astrid, kan du fortelle hvorfor du er så endringsvillig?

Jeg synes faktisk det er morsomt å lære nye ting, og går fort lei dersom jeg jobber med det samme for lenge. Dessuten har jeg alltid likt å jobbe med data og har lav terskel for å prøve meg frem og kanskje gjøre feil. Jeg har nok et liten nerdegen som jeg får bruk for i denne jobben. I tillegg liker jeg veldig godt å jobbe med kommunikasjon – jeg tok journalistutdanning for lenge siden.

Så det er snakk om en blanding av sovende kompetanse og ny kompetanse! Kan du fortelle litt om hva du jobber med?

Jobben min er å få ut informasjon om våre utgivelser til våre målgrupper på en mest mulig effektiv måte. Når vi bruker egne kanaler som sosiale medier, består mye av arbeidet av analyse og testing. Både Facebook og Instagram er dynamiske i den forstand at det som fungerte godt for seks måneder siden fungerer ofte mindre godt i dag. Vi må derfor henge med på algoritmenes endring, og stadig lære av både våre suksesser og våre feil. Jeg kan love deg at vårt arbeid med sosiale medier i dag bærer mye mer preg av innsikt og systematisk arbeid enn det gjorde for et par år siden.

Det beste med dette arbeidet er at vi stadig vekk må lære oss noe nytt og prøve nye løsninger. I beste fall bidrar vi aktivt til å skape bestselgere.

Jeg har innimellom tenkt at de beste markedsføringskanalene er en kombinasjon av retro og det hypermoderne. Som for eksempel Facebook-arrangementer som munner ut i konsepter som Felling og fortelling, der folk sitter og strikker Wiola-kofter mens Lars Mytting leser høyt fra Søsterklokkene. Et opplegg som jo ligner på strikkesirkler i gamle dager.

Ja, vi har lykkes godt med å koble den digitale markedsføringen med arrangementer her på huset. Og koblingen mellom skjønnlitteratur og hobby bøker rørte ved en av våre målgrupper som vi kjenner ganske godt takket være innsiktsarbeid.

Jeg ser på koften du har på deg at du også er en habil strikker. Men har du annet kompetanse som du ikke har bruk for i Gyldendalhuset?

Jeg kan faktisk veve også! Jeg gikk et år på husflidsskole etter videregående.

Og hva leser du for tiden?

Akkurat nå leser jeg novellesamlingen Du vet at du vil av Kristen Roupenian. Det er ganske heftig lesning.

Og novelleformatet er utmerket for de som tar toget til jobben slik du gjør hver dag fra Billingstad. Så herved anbefales denne #metoo-inspirerte samlingen til pendlende gyldendøler.

Takk for praten, Astrid.

Og god kompetansefredag!

Arne

Nordmenn elsker språkdebatter. Det sa i hvert fall Ugo Fermariello i nyhetsmorgen på P2 denne uka. Vi elsker å diskutere dialekter, radikal kontra konservativt bokmål, nynorsk, og språkrådets nye ordforslag.

Utsagnet hans kom i forbindelse med lanseringen av firebindsverket Norsk Språkhistorie på Nasjonalbiblioteket, og den radiobesøkende språkprofessoren fra Bergen slo ettertrykkelig fast at språket vårt endrer seg med kulturelle og politiske strømninger i samfunnet.

Denne påstanden tydeliggjøres også i Martine Aurdals Dagbladet-kronikk fra forrige uke, der hun påpeker at ordet rasisme nå er blitt så ladet at det ikke lenger skrives i dagspressen:

«Vi har fått en offentlig debatt der eufemismer som «innvandringskritiske», «islamkritikere», «etnisk norsk» og «befolkningssammensetning» brukes i sammenhenger der de egentlig beskriver rasisme.»

Hun oppfordrer oss for å kalle en spade for en spade. Jeg er helt enig.

Fordi fortrengning av ordene rasisme eller rasist delvis skyldes politiske strømninger og taktiske hensyn. Det sier seg selv at stemmeavhengige politikere foretrekker at deres politiske utspill kalles «innvandringskritisk» framfor «rasistisk». Og det er like selvfølgelig at bruken av et slikt uttrykk skal vurderes nøye i forkant fordi den sier noe om avsenderens motiver.

Som leder av GNF har jeg to hovedmål: At vi skal hegne om ytringsfriheten, og at vi skal være et forlagshus som oppmuntrer til bruken av alle nyanser innenfor norskspråket. Og med disse to målsetningene følger et stort ansvar.

Det ville for eksempel ikke ta seg ut å tillate at ordet «indianere» brukes om den amerikanske urbefolkningen i et læreverk fra GU. Mange utenfor publisistiske bransjer fnyser av såkalte politisk korrekte språkhensyn, men det er stor forskjell på dette eksempelet og unnlatelsen av ordet «rasist» i offentligheten. Førstnevnte handler om en minoritet som selv ønsket å legge premisser for hvordan de som folkegruppe blir omtalt i ordskiftet, mens sistnevnte skyldes i stor grad innspill fra og hensyn til maktinstitusjoner og -mennesker.

Derfor bør det til enhver tid være robuste diskusjoner her i huset om språkbruk. Vår jobb er å gi språket vårt stor takhøyde. Vi skal være bevisst vårt samfunnsoppdrag – og klappe frem språkutviklingen. Vi skal være både maktkritiske og nyanserte.

Jeg støtter Aurdal i at vi må kunne kalle en spade for en spade. Der språkbruk beskytter enkeltmennesker eller minoriteter velger vi det. Men vi forbeholder oss retten til å bruke de mest presise ordene når vi snakker om makta. Og da mener jeg alle former for makt.

Det er tross alt forskjell på et møkkagreip og en spade.

God helg!

Arne

Gyldendøler fra flere avdelinger innen undervisningsforleggeriet setter seg på fly til London for å delta på BETT-messen i neste uke.

BETT samler 850 utstillere og 35.000 besøkende fra hele verden, og her får man se det siste innen læringsteknologi. Gyldendal og 11 andre norske EdTech-selskaper utgjør paviljongen Norwegian Classroom. Der kan besøkende få prøve vårt digitale læringsmiljø for fagfornyelsen, Skolestudio, og vårt adaptive læringsverktøy Smart Øving; og de kan få innsikt i hvordan Salaby lærerstudio fungerer.

Men BETT-messen handler om mye mer enn å vise seg frem. Det er like viktig å følge med på hva andre utviklere holder på med innen læringsteknologi. Og sist men ikke minst er det viktig for oss å møte fremtidige kunder.

Ja, det er et paradoks at man må helt til London for å bygge nettverk med norske beslutningstagere og skoleeiere. Men det er slik at fremmede landskap ofte bidrar til bedre, mer vennligsinnede samtaler der nordmenn er samlet. Derfor er jeg sikker på at det blir gode, robuste diskusjoner om den norske skole og Fagfornyelsen i 2020 et lite steinkast fra Google’s stand i Englands hovedstad.

Og til alt overmål er Salaby Barnehage, som eneste norske aktør, finalist i BETT Awards som deles ut onsdag kveld. Vi krysser fingrene og ønsker lykke til!

God helg,

Arne

Dagens Næringsliv gikk i jula ut med beskjed om at de legger ned kulturanmelderiet. Dette på tampen av et år der flere aviser har skåret delvis kraftig ned på litteraturanmeldelser. Og selv om de i går kveld meldte om en delvis helomvending, er det et signal til oss om at det offentlige ordskiftet innen kulturfeltet kan raskt bli mindre og trangere.

Og hva gjør vi med det?

For det første må vi innse at våre egne kanaler blir enda viktigere for oss når vi kommuniserer til våre målgrupper. Og så må vi selv sørge for at litteraturkritikken får et nytt rom.

Gyldendalhuset hadde 30-50 tusen besøkende i 2018. La oss utvide vårt allerede gjestfrie hus. I november presenterte jeg Gyldendals kjernehistorie som grunnfjellet i en revidert kommunikasjonsstrategi. Der står det blant annet:

Når verden nå endres på alle tenkelige områder, skal vi utnytte energien og mulighetene endringene gir til å styrke vårt arbeid for et vitalt norsk språk, for bedre læring og litteratur, for handel og formidling og for et opplysende offentlig ordskifte med ytringsfrihet og meningsmangfold.

Med andre ord må vi i enda større grad gjøre Gyldendalhuset til en arena for den offentlige samtalen. Og på mange måter kunne ikke timingen vært bedre. For Gry Gulbrandsen har fått ny stilling som Kultur-, arrangements- og kompetanseansvarlig, som hører hjemme i Kommunikasjons- og innovasjonsavdelingen. Gry tar imot innspill og stiller gjerne som diskusjonspartner for alle som har gode ideer til konkrete arrangementer som bidrar til meningsmangfold i den offentlige debatten.

Jeg inviterer alle forlagene på huset til å være vidåpne og oppmerksomme på hvilke muligheter huset byr på, og tenke seg hvordan vi kan styrke vårt samfunnsoppdrag og invitere til arrangementer som byr på mer meningsutveksling, kritikk, debatt, og kunnskapsformidling.

Vi er allerede godt i gang, takket være hardtarbeidende ildsjeler fra flere etasjer. Nå må vi løfte Gyldendalhuset til neste nivå i 2019. Tanken på dette gir energi og fremtidshåp. Da er vi mindre sårbare når DN eller andre aviser varsler kutt.

Riktig god januarhelg,

Arne

Noen ganger formidles et følelsesmessig komplekst budskap best av enkle, litt naive typer. I den anledning velger jeg fjøsnissen Nystumoen fra Kjell Aukrusts mikrounivers i Alvdal:

«Uka før jul var en angstens tid. I lufta lå noe fjøsnissen venta på. Ofte stoppa han opp og lydde, og like sikkert som julekvelden kom skøtte. Da reiv Nystumoen topplua av og blotta hue. Så stod han i snøfokke’ og mintes en firbent venn med flesk på.»*

Aukrust klarte så fint å formidle det vemodige i det humoristiske, og det triste i gleden. På onsdagens allmøte innledet jeg med en påminnelse om det som skjer utenfor landegrensa, og det kan da være betimelig å ønske dere en jul preget av refleksjon: da blir samværet med familien litt varmere, maten litt mer smakfull og gleden over høytiden litt større.

Tusen takk for en flott innsats i 2018. Jeg gleder meg til å se hver og en av dere på nyåret.

God jul!

Arne

*«Like før jul» i Hilsen Solan og Nystumoen (1973)

En hel årstid har gått siden jeg oppfordret alle her på huset til å anbefale en bok eller flere til venner og kjente. Nå i siste innspurten før jula, er det viktigere enn noen gang.

Fordi en stor andel av lesere vurderer omtaler og anbefalinger fra familie og venner som viktig for valg av bøker, må vi rett og slett hjelpe Nissen – nei, ikke han fyren som satt ved pulten min før meg – selveste Julenissen, som sørger for harde pakker til store og små.

Benytt derfor disse dagene før jul til å framsnakke våre flotte bøker – og våre bugnende ARK-butikker i Norges beste bokhandlerkjede.

Dersom du trenger hjelp til å velge en bok å anbefale, har Nissefar Arne råd til alle typer lesere:

Romanslukeren må finne enten Trude Marsteins Så mye hadde jeg, eller Lars Myttings Søsterklokkene under treet i år. Helst begge to!

Menn som tror de har ordet i sin makt (men som trenger en realitetsorientering) bør absolutt få Helene Uris Brageprisvinnende Hvem sa hva?

Vikingentusiaster bør finne Tore Skeies utmerkede Hvitekrist eller Bjørn Andreas Bull-Hansens Vinland godt innpakket i gråpapir med en granbarkvist under sløyfen.

Alle med sans for bordets gleder – og gode historier – fortjener praktboka Kvinnfolk  av Gjengedal og Pérès, eller Øl og brygg i bygd og by av Arne Hjeltnes.

Barn i slukealderen med sans for magi eller humor i hverdagen bør få enten Bobla av Siri Pettersen eller Familien Schwindel av Julian Clary.

Lettrørte som vil bli klokere i julen bør få GA-boken Klok på følelser av Steigler, Sinding og Greenberg.

Alle som mener at nye kilder til vår egen krigshistorie bør skrives inn i historien kan definitivt få Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?.

God adventshelg!

Arne

Alle vet at fagfornyelsen i norsk skole skjer i 2020, og at det blir et uhorvelig spennende år for Gyldendal Undervisning. Men hva skjer i 2019? Altså året før året? SETT-messen i forrige uke ga en pekepinn.

SETT tiltrekker seg lærere, skoleeiere og IKT-ledere som er interessert i innovativ læring landet rundt. Og årets messe kan anses som startskuddet for alle som satser på digitale læremidler mot reformåret vi kaller Fagfornyelsen i 2020.

GU stilte med vår hittil flotteste stand, der storsatsingen Skolestudio var sentral. Det ble meldt om bra besøk fra nysgjerrige lærere og skoleledere, og en imponerende innsats fra våre salgs- og markedsfolk.

Og Skolestudio vil være viktig i alle avdelinger i GU i 2019: Der tidligere reformer krevde en massiv innsats i forkant når det gjaldt utvikling av nye læreverk og planlegging av markedstiltak for disse, blir det bare barnematen sammenlignet med neste års planlagte kraftinnsats, der man legger Skolestudio på toppen av det hele. Det blir beta-testing, redaksjonell tilpassing og utvikling, og i tillegg planlegging av parallelle markeds- og informasjonstiltak. Hvorfor er alt dette så arbeidskrevende og nervepirrende?

Jo, for å sette det litt på spissen: en skolebok vet alle hva er – etter hvert vet de fleste også hvordan enkelte digitale læremidler fungerer. Men hvordan kommuniserer man rundt et læringsunivers som ingen har sett maken til før? Her må vi kommunisere klokt med våre målgrupper etter hvert som utviklingsarbeidet foregår. Og det krever god timing og svært god innsikt i deres behov.

Som ved alle foregående reformer bærer året i forkant preg av at kostnadene er på topp mens omsetningen er på bunn. Denne situasjonen deler vi med konkurrerende forlag – som jobber like iherdig med sine egne utviklingsprosjekter. Vi sikter alle til større andeler i et marked som varierer veldig når det gjelder digital modenhet.

Som Ulv Pedersen, direktør i GU, sier: Arbeidet vårt i 2019 kan sammenlignes med høydetrening – med svært tynn luft. Jeg føler meg ganske sikker på at GUs kunnskapsbase, erfaring og posisjon kombinert med en formidabel stå-på-vilje og en solid dose vinnerinnsikt vil føre oss fram til et godt utgangspunkt i august 2020. Jeg gleder meg til å være en del av denne reisen i 2019.

Riktig god Kompetansefredag.

Ses på julefesten!

Arne

Språket vårt er grunnleggende for vår identitet og fellesskapsfølelse. Vi tenker og føler og drømmer på norsk. Men som Aslak Sira Myhre påpekte under Brageprisutdelingen er språket vårt under press.

Det er gått sju-åtte år siden Statoil, unnskyld, Equinor, opplyste at de som norskeid statlig selskap ikke lenger ville bruke norsk språk med sine norske leverandører. Siden den tid har flere norske bedrifter gått over til å konsekvent bruke engelsk som arbeidsspråk. Samtidig skjer det en anglifiseringen av norsk akademia – og det begrenser seg ikke til navnet på urbane universiteter her på Østlandet. Mer og mer av undervisningen og forskningen foregår på engelsk.

I tillegg ser vi at digitaliseringen av alle typer innhold fra underholdning til kunnskapsfeltene fremelsker det engelske språk. Og alt dette, vil jeg hevde, skjer uten nevneverdig problematisering fra norske myndigheter. Og dette synes jeg, oppriktig talt, de bør være mer opptatt av.

Men alt er ikke håpløst. Vi har fått en ny, norsk kulturmelding som er ambisiøs på vegne av norsk kultur. Og som kulturministeren har påpekt, har det aldri vært en tid i verdenshistorien der flere utenfor Norges grenser har lært seg norsk. Likevel peker altså trenden i næringslivet og i utdanningsinstitusjonene i motsatt retning.

Denne sammenstillingen av lovord på vegne av den norske kulturen og varsling om en generell språkdreining skjedde samme kveld som vår egen Helene Uri vant Brageprisen for en bok som omhandler, ja, nettopp, språk. Hvem sa hva beviser ettertrykkelig at språket gjør noe med oss på alle plan: også hvordan vi tenker, føler og drømmer.

Språk er kulturbærer nummer én, og kanskje det viktigste bidrag til et norsk fellesskap. Ikke med nasjonalistisk fortegn, men som en kvalitet i seg selv. Språket vårt skal fremstå som inkluderende, og må utvikle seg i takt med folket som bruker det. Ikke minst er evnen og viljen til å bruke det norske språk et bidrag til vårt demokrati.

Derfor vil jeg, i denne travle opptakten til jul, påpeke at vi sammen gjør en viktig jobb: At våre utgivelser og tjenester legger grunnlaget for vår identitet, bygger fellesskap, og bidrar til vår evne til å reflektere. I ytterste konsekvens sikrer det medborgerskap og den enkeltes evne til å bestemme over eget liv.

God adventshelg,

Arne

Enhver som kommer inn kobberdøra på Sehesteds plass har en forventning. Om hvordan det ser ut her inne, om hvordan man blir mottatt, og om hvilke inntrykk man kan vente seg. Og jeg tør påstå at de aller, aller fleste som går over de to dørtersklene til Gyldendalhuset blir svært positivt overrasket.

Denne overraskelsen skyldes ikke bare Sverre Fehns vakre bygg eller smakefult dekor, men også den menneskelige mottagelsen fra medarbeiderne i resepsjonskafeen. Sist ankommet i full stilling som barrista og alt-mulig-menneske er Tora Dietrichson, 23 år. Hennes blide oppsyn er allerede kjent for de fleste av oss, men hvem er hun egentlig? Vi tok en liten prat:

Tora, du er imøtekommende, driftig og alltid til stede når jeg selv kommer på jobb. Som oftest er du i full sving bak skranken. Hva er det viktigste ved jobben din som du vil fremheve?

Jeg kommer hit mellom halv sju og sju hver morgen for å gjøre i stand til kaffeservering, begynne med produksjon av juice, grøt, og å ta imot fersk bakverk som skal stå klart til folks ankomst om morgenen. Jeg kunne sikkert fremhevet mye av dette arbeidet, men jeg synes det viktigste jeg gjør er å møte folk på en positiv måte slik at dagen starter bra. I beste fall bidrar jeg til en bra fortsettelse på dagen også.

Ja, den danske filosofen og presten, Knud Løgstrup, påpekte i Den etiske fordring fra 1956 at menneskers selvstendighet og autonomi alltid springer ut av, og bygger på, at «vi er hverandres liv og hverandres skjebne».

Dette huset har mange gjester hver eneste dag – fra førskolealder til pensjonister. Noen skal på møter med sine kontakter oppover i etasjene, noen skal på kurs og arrangementer. I tillegg til disse har vi mange samarbeidspartnere som ofte er innom. Og hele husets 340 medarbeidere. Er det slik at alle benytter seg av kafétilbudet vårt?

Vi har mange faste kunder, men det kommer flere og flere. Og alle er selvfølgelig velkomne. Hvis jeg kan komme med et ønske måtte det være at folk er tydelige på hva de ønsker å beholde av tilbud. Vi har jo veldig bra priser her i kafeen. I tillegg kan vi skilte med råvarer av høyeste kvalitet. Så hvis du liker grøten eller juicen – kjøp dem! Vi endrer på utvalget ut fra hva som selger eller ikke.

Du er jo utdannet skuespiller og har nettopp avsluttet stykket Vill Vestkant med Antiteateret på Hausmania. Har dine to jobber noen overføringsverdi?

Vel, jeg får jo bryne meg på litt av et persongalleri i løpet av arbeidsdagen. Her finnes en svær bukett av forskjellige karakterer. Men jeg tror begge jobbene mine avhenger av at jeg rett og slett liker folk. Og her må jeg skyte inn at mine medarbeidere her i kaffebaren er strålende mennesker. Aud Aam er for meg den perfekte kollega. Og mens jeg er i gang vil jeg gjerne berømme Julie og Nora som jeg har mye kontakt med, og Carl, Øivind og Terje fra driftsavdelingen. De er hyggelige støttespiller når det røyner på med arrangementer og vareleveringer.

Har du kompetanse du ikke får brukt i Gyldendalhuset?

Jeg er veldig interessert i Hiphop, og det får jeg ikke utløp for her. Jeg danser og synger også, men foreløpig gjenspeiler musikkspillelistene i kafeen bare min sans for jazz.

Takk for praten, Tora. Er det noe du vil si helt til slutt?

Ja, Aud og jeg vil gjerne minne folk om å huske adgangskortene sine når de kommer ned til kafeen.

Skal bli. Herved oppfordres alle til å ta med både kort og smil når de har et ærend i husets første etasje!

God helg,

Arne

Hvis du spør hvilket forlag som har figurert oftest i mediebildet i høst, er svaret Gyldendal. Dagbladet alene trykket sist lørdag et stort intervju med Trude Marstein, flere sider om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?, samt en rekke anmeldelser av våre bøker. Og så man på NRKs Debatten i går kveld er det bare å slå fast at medieinteressen ikke dabber av med det første.

Etter min beskjedne mening er det ikke tilfeldig at vi er så dominerende i aviser, magasiner, radiokanaler, tv og i sosiale medier. Denne oppmerksomheten er en direkte konsekvens av godt arbeid her i huset. Det gjenspeiler redaksjonell teft, helstøpt markedsarbeid og god kommunikasjon med omverdenen.

Vi har også stått i en utfordrende stilling i en del debatter de siste ukene – men slik bør det også være. Vi er en stor aktør i en bransje som søker oppmerksomhet for våre bøker og tjenester, og må derfor tåle at det stilles spørsmål ved våre publisistiske vurderinger. Vi skal være begeistret også når omtalen ikke er rosende.

Hvorfor?

Jo, for selv om det kan være tøft, skal vi være glade for at vår kjernevirksomhet og våre utgivelser fortjener plass i det offentlige ordskiftet. Vi kan ikke snakke om ytringsfrihet eller forlagsetikk uten å selv være villig til å stille opp når vi er gjenstand for kritikk utenfra. Det skulle tatt seg ut.

Nei, vi skal være aktive og reflekterte når vi deltar i debatter og prinsipielle diskusjoner. Derfor er det tilfredsstillende å konstatere at vår posisjon frontes på en utmerket måte i disse dager. Og etter snart hundre år i det offentlige ordskiftet, er det på tide å reflektere over hvordan vi skal skrive oss inn i de neste hundre årene. Dette krever en overordnet kommunikasjonsstrategi som gjelder for hele konsernet.

Og grunnfjellet i en slik strategi er en felles kjernehistorie som vi alle skal stille oss bak når vi fremover skal kommunisere på vegne av Gyldendal. Alexander Henriksen har utarbeidet en kommunikasjonsstrategi som nylig er blitt styrebehandlet. Den skal etter hvert gå over i en forvaltningsfase med roller og prosedyrer, men før det skjer vil jeg gjerne dele denne kjernehistorien med dere. For dette, kjære kollegaer, er hva vi legger i slagordet «Vi er Gyldendal»:

Gjennom snart hundre år har Gyldendal hatt en viktig rolle i det norske samfunnet. Vi har skapt og formidlet kunnskap, litteratur, underholdning og samfunnsforståelse. Underveis har verden vært i kontinuerlig endring, og vi har endret oss med den. Vår historie er preget av en stadig søken etter nye og bedre måter å utøve vårt oppdrag på. Fra blysats til kunstig intelligens.

Og slik skal vi fortsette å utvikle oss. Når verden nå endres på alle tenkelige områder, skal vi utnytte energien og mulighetene endringene gir til å styrke vårt arbeid for et vitalt norsk språk, for bedre læring og litteratur, for handel og formidling og for et opplysende offentlig ordskifte med ytringsfrihet og meningsmangfold.

Vi skal hente kraft fra spennet mellom kremmerskap og kunst, mellom å forvalte tradisjoner og å skape en ny fremtid, og slik fortsette å gi nytte, glede og verdi til mennesker i alle faser av livet.

Amen, og god helg!

Arne