I dag ville jeg slå av en prat med en av Gyldendals best bevarte hemmeligheter. Han er prosjektleder for Skolestudio – en av våre største satsinger noensinne. Og da passet det bra at Erik Bakken hadde erfaring fra innovasjonsprosjekter fra både Storebrand og SOS Barnebyer før han gikk inn kobberdøra for 2 år siden.

Erik, nå er det bare ni måneder til Skolestudio skal lanseres. Det knyttes selvfølgelig skyhøye forventninger og ikke rent lite spenning til Gyldendal Undervisnings nye digitale læringsunivers, og jeg lurer på hva du mener er den største forutsetning for at vi skal lykkes.

At vi er best på å forstå lærerens og elevenes behov. Det er alfa og omega. Og nettopp derfor er vi veldig fokusert på innsiktsarbeid og det å lære mest mulig hele tiden. En fare er at vi bruker masse tid internt på å diskutere ulike alternativer på mulige problemer. Vi må gjøre innsiktsarbeid til noe alle gjør kontinuerlig hele tiden. Ambisjonen vår bør være at vi snakker med kunden eller tester noe minst en gang i uka.

Jeg er veldig glad for å høre deg si dette. Vi må jo hele tiden presses ut av vår mentale boble, og vår synserrolle. Det er som regel forskjell på hva vi tenker er viktig og hva skolen føler er viktig.

Ja, når man står fast ved noe i utviklingsfasen mener jeg det er lurest å gå ut av huset og snakke med noen lærere. Dette gjelder alle som jobber med Skolestudio.

Nå er det bare 9 måneder igjen til lansering. Hvilke dumper fins i veien fram til skolestart som vi bør unngå?

Det må være at planene blir for statiske, og at vi ikke evner å tilpasse dem etter hvert som prosjektet utvikler seg. Vi må derfor drive kontinuerlig evaluering og prioritering basert på innsikt. Vi får ikke gjort alt, og må prioritere beinhardt. Kvaliteten må være høy, og vi må velge det vi skal være best på. Da må vi også nødvendigvis velg bort noe. Tiden for levering er jo fast: den 17. august 2020.

Hva ønsker du skal at vi skal være best på når Skolestudio omsider lanseres?

Mange lærere bruker i dag tid hver søndagskveld på å finne rikt og godt innhold til undervisningen sin den kommende uken. Mitt mål er at Skolestudio skal hjelpe dem å finne spennende, variert, digitalt innhold raskere, slik at søndagskveldene blir fredet.

Og så vil jeg at Skolestudio skal hjelpe dem med å lage differensiert innhold til de ulike elevene uten å bruke kopimaskinen. I dag bruker lærere for mye tid til å tilpasse undervisningen for hele klassen.

Til slutt ønsker jeg at Skolestudio skal oppleves som et verktøy som tilrettelegger for lærerens frihet og fleksibilitet i måten de legger opp undervisningen sin. Vi skal ikke legge for strenge rammer for hvordan de skal jobbe. De må få lov til å gjøre vårt innhold til sitt eget. Vi vil sørge for å gi dem handlingsrom og spille dem gode.

Det var veldig prisverdige og gode mål, Erik. Har du noen talenter som du ikke får bruk for i Gyldendalhuset?

Jeg er fotballtrener for et lag med 10-åringer, og en lidenskapelig Liverpool-fan. Og selv om disse kanskje ikke er opplagt relevant for Gyldendal, så ser jeg hele tiden paralleller med førstnevnte og læring i skolen. Og det kommer godt med!

Tusen takk for praten, Erik.

God kompetansefredag og god helg,

Arne

Jeg er for tiden dypt inn i Sverre Mørkhagens biografi, Ibsen «den mærkelige Mand», og må benytte anledningen til å skryte høylytt av denne praktfulle utgivelsen. Med hånden på hjertet kan jeg si at det eneste avskrekkende med denne boka er at den er 1,3 kilo tung.

Vel vitende om at jeg er i den alder som nobelprisvinneren Olga Tokarczuk skriver om i Før plogen din over de dødes knokler, der menn pådrar seg testosteron-indusert autisme som kjennetegnes blant annet av en dragning mot biografier og sakprosa om annen verdenskrig (dog mener jeg at jeg fortsatt evner å lese – og forstå – romankarakterens psykologi), anbefaler jeg likevel denne boken til alle gyldendøler.

Hvorfor?

Jo, fordi Sverre Mørkhagen utviser en helt annen nærhet til dikterhøvdingen enn biografer før ham, og vi får et portrett som er tettere på, som viser hvor sammensatt og enigmatisk Ibsen var: både autoritær og sårbar; underdanig og briljant; jålete og reservert.

Dessuten bør den leses fordi den forteller om et Norge som er helt, helt annerledes enn det landet vi kjenner og bor i nå. På 1840-tallet var Ibsen som kjent apoteker-lærling. Og på den tiden dreide dette arbeidet seg i hovedsak om å sanke urter og brygge medisiner selv. På kjøkkenet.

Begrepet fattig har også helt andre assosiasjoner nå enn på Ibsens tid. Han var som kjent fattig i apoteker-perioden i Grimstad, men hvor fattig skjønner vi når Mørkhagen forteller at den unge dikterspiren manglet ikke bare yttertøy, men også undertøy og sokker i perioder.

Datidens Norge var preget av ekstreme forskjeller, en rasende utvikling og stor ustabilitet. Gjennom Ibsens liv, og ikke minst hans diktning, får vi et tidsbilde som er nyansert og forklarende. Det er medrivende lesning. Kanskje spesielt for oss som jobber i et hus der portrettet hans henger i Ibsenhallen.

Og jammen har ikke Mørkhagen både fått Riksmålsprisen og de gjeveste terningkast for denne boken! Vel fortjent for en som, etter åtte år med trebindsverket om den norske utvandringen til Amerika, fikk lyst til å skrive en biografi om Norges desidert største dikter da han nærmet seg 70 – og som attpåtil maktet å gjøre den kontroversiell.

Jeg vil derfor gratulere forfatteren, hovedkonsulent Geir Mork og redaktør Bjørn Olav Jahr med enestående forlagsarbeid. Denne boken fortjener et langt, langt liv.

Men begynn for all del med å gi den bort i farsdags- og julegave!

God lesehelg,

Arne

Dagbok 13. desember – 13. februar av Haddy Njie er et skoleeksempel på hvor mange dilemmaer man kan stå overfor når ytringsfriheten møter andre etiske hensyn.  Det har vært mange presseoppslag, og enkelte har satt spørsmålstegn ved om Gyldendal har gjort korrekte etiske vurdering som forlag. Derfor synes jeg det er betimelig å dele en samtale jeg hadde med Cathrine Sandnes, vår avtroppende redaksjonssjef for sakprosa.

Cathrine, jeg har fire spørsmål til deg og begynner med det mest opplagte: Hvorfor ble denne boken antatt og vurdert som en viktig, og riktig, utgivelse hos oss?

Denne boken svarte på flere krav som vi ofte stiller når vi skal anta en bok: vesentlighet, litterær kvalitet og samfunnsmessig betydning. Haddy Njie befant seg midt i en av norgeshistoriens største mediestormer. Og hennes opplevelse av å være fanget i dette marerittet, og hennes refleksjoner rundt sin egen tvil, tro og posisjon som kvinne, kjæreste og feminist har opplagt en plass i ordskiftet. Som leser ønsker man jo en bok som inviterer til samtale og refleksjon – også til motforestillinger.

Tror du denne utgivelsen gjør det vanskeligere å være varsler i fremtiden, slik enkelte kronikkforfattere har hevdet?

Bare så det er sagt: All informasjon om varslene som står i boken, har vært publisert i media og i en annen bok i forkant av denne utgivelsen. I tillegg har vi valgt å ikke gjengi enkelte detaljer, særlig hvis det muliggjør identifisering av varsleren. Dessuten ventet vi et år med å utgi denne boken i håp om at den ville bli lest med større tvisyn og rom for ettertanke.

Det er synd dersom varsling oppleves som vanskeligere, men det betyr ikke at Njies egen versjon av hendelsene bør undertrykkes. Jeg mener vi som forlag har opptrådt ryddig og bevisst når det gjelder varslerne.  Men i ettertid ser jeg at jeg kunne bidratt til å informere dem noen timer eller et døgn i forkant av utgivelsen. Dette for å gjøre dem mentalt forberedt, og for å gi dem mulighet til å selv å fortelle andre om boka.

Flere journalister har krevd at det innføres en slags Vær varsom-plakat for sakprosautgivelser. Har det noe for seg?

Det blir litt som når en elektriker klager over rørleggerens måte å jobbe på. Det er to forskjellige yrker og arbeidsområder, selv om begge bidrar til å bygge boliger. Som Terje Eidsvåg i Adresseavisa påpeker: «Sakprosa og dokumentar er et bredere felt enn journalister som kommer viftende med Vær Varsom-plakaten ved mulige etiske overtramp i ei bok, synes å ta inn over seg.»

Regelen om tilsvarsrett, for eksempel, kan fungere i en dokumentarbok om Giske-saken, men i en personlig beretning som en dagbok blir dette umulig. Men det betyr ikke at det har manglet på andre etiske hensyn i arbeidet med denne boken.

Kan du redegjøre for noen av de forlagsetiske utfordringene dere har tatt stilling til?

For det første har alle navngitte personer i boken blitt spurt på forhånd. Dessuten har vi vært ytterst påpasselig med samtykke og gjennomsyn når det gjelder omtale av barna i boken. Og vi har som sagt vært nøye på at det som blir fortalt om varslene og varslerne ikke går utover det som allerede er publisert.

Det er viktig å huske at mens vi som utenforstående har lest om denne saken, gjort oss opp en mening den ene eller andre veien, og kanskje vitset om det i lunsjen med kollegaer, har både barn og voksne i denne mediestormen opplevd disse månedene som om hverdagslivet gikk i oppløsning. Det er forskjell på opplevelsen av en mediefiksjon og opplevelsen av levd liv.

Derfor er det min oppfordring at alle leser denne boka før de snakker om den. Som Olaug Nilssen skrev i Klassekampen: «Det er interessant å lese en bok og så kjenne at jeg ikke kjenner igjen boken i det som blir sagt om den»

God lesehelg,

Arne

Det har vært en heseblesende og innholdsrik uke, og jeg ønsker å dele noen av inntrykkene herfra med dere:

Fra et gyldendalsk ståsted har det hittil vært en flott bokmesse. Halvparten av de ti bestselgende, norske forfatterne i Tyskland utgis av Gyldendal, og det er stas å være det norske forlaget til listetoppene Lars Mytting, Johan Harstad, Anne Østby, Siri Pettersen og Bjørn Andreas Bull-Hansen.

På onsdag ble vinnerne av årets BELMA-priser (Best European Learning Materials Awards) presentert, og A2-boka i Min norsk-serien stakk av med bronseplassen som jeg med glede hentet på vegne av forfatterne og redaksjonen i Gyldendal Undervisning.

Best av alt blir jeg hver dag påminnet om at vi har et viktig samfunnsoppdrag. I en tid preget av krefter som vil innskrenke ytringsfriheten og undertrykke demokratiske institusjoner, er det ekstra viktig å «komme oss ut av boblen vår» som den tyske utenriksministeren, Heiko Maas, sa i åpningstalen på tirsdag.

Dette understreket også vår egen, hjertelig tilstedeværende (se bilde), kulturminister da hun åpnet den norske fellesstanden. Hun poengterte betydningen av ytringsfrihet som den mest grunnleggende av de vestlige demokratiers verdier, og viktigheten av at alle nasjoner får anledning til å lese hverandres litteratur. Og derfor hyllet hun oversetterne for det hun anså som deres demokratibyggende og fredsbevarende funksjon.

Bokbransjen handler dessuten om mer enn allmenn litteratur for voksne. Vi vet at vår viktigste målgruppe er barn og ungdom, og vi vet at leselyst hos barn er en større indikator på hvorvidt de blir produktive samfunnsborgere enn foreldres inntekt og utdannelse. Barna skal overta verden, derfor må vi sørge for at de er godt forberedt: med de beste læremidlene og de mest engasjerende og fantasifremmende barnebøkene.

Torsdag formiddag hadde jeg gleden av å overvære to av forfatterne av Skamløs snakke om sosial kontroll. Dette gjør de på en imponerende, velformulert og direkte måte som berørte betydelig flere enn meg. Her er det mye inspirasjon å hente både mht hvordan vi kan forstå og tolke sosial samhandling, og ikke minst reflektere over egen praksis.

Messen er fremdeles i gang og det blir sikkert mye mer å fortelle i neste uke. Men jeg parafraserer gjerne John Tørres fra hans opptreden i NRK P2 i går til slutt: Vi i Norge har verdens mest avanserte brukere av litteratur. Det er stor bredde i det vi konsumerer; vi leser og lytter på analoge og digitale plattformer; og vi leser og lytter mens vi pendler, når vi vasker klær og når vi trener. Dette bekrefter at vår formidling av kunnskap, utdanning og underholdning virkelig har, ikke bare en strålende fortid, men også en løfterik framtid.

Gutes wochenende,

Arne

Nå nærmer jula seg for Gyldendal Agency! De tre har jobbet beinhardt mot Norges opptreden som gjesteland på bokmessen i Frankfurt i tre lange år. NORLA, i nært samarbeid med forlag og kunstinstitusjoner, har sørget for et program som er tettpakket med litteratur og kultur i fem dager til ende. Men gjestelandprosjektet har også bidratt til hundrevis av aktiviteter utover selve messen i hele 2019, og er den største utenrikskulturelle satsingen i moderne tid.

Nær sagt alle tyske forleggere og kulturjournalister har vært innom Gyldendal og andre forlagshus i løpet av disse årene, og alle GL-, Kolon- og Tiden-forfatterne på bildet har utgivelser på det tyske markedet og skal delta på norsk litteraturs storsatsing i neste uke.

Det er lagt ned betydelig arbeid i å løfte frem sterke norske stemmer mot et internasjonalt marked: og ikke bare samtidsforfattere. Også Prøysen, Sandel og Vesaas, Mykle og Hamsun har blitt oversatt og er tilgjengelige for tyske lesere i anledning Norges rolle på årets messe.

Gyldendal er også det eneste norske forlaget som kan vise til en poesisamling fra alle våre samtidslyrikere i tysk språkdrakt, og vi er stolte av at vi har klart å løfte frem bredden i våre utgivelser.

Men som søvn avler søvn hos spedbarn, er det ofte slik at suksess avler suksess i forlagsbransjen. Og det er Max, Mischa og Tetoffensiven og debattboken Skamløs som har skapt mest blest for oss i Tyskland så langt i år.

Og som med alle arrangementer byr Frankfurtdagene på små og store utfordringer: Hvordan skaffe en taxi med plass til Ellen Bødtkers harpe som skal akkompagnere Jan Erik Vold på storscenen? Og hvordan overtale Tomas Espedal til å bli med Norges kronprinsesse på Litteraturtoget fra Köln til Frankfurt? (Førstnevnte lar seg ordne, men ikke sistnevnte viser det seg)

Vi er 23 spente gyldendøler som skal delta på messen i år og en del av arbeidet vårt er å sørge for at like mange gyldendalforfattere blir godt ivaretatt og tatt imot. Anne Cathrine Eng, Bjarne Buset og Alexandra Wittig fra Gyldendal Agency praktiserer jo «business as usual» der møter med internasjonale forleggere skjer på løpende bånd fra morgen til kveld.

For Frankfurtmessen er mer enn et utstillingsvindu for det norske. Det viktigste er at Gyldendal Agency bruker messen som en arena for å løfte frem våre forfattere og sørge for at de får lesere utover lande- og lesegrensen vår.

Og jammen er jeg glad for at oversattredaksjonen kan skilte med sin 59. nobelprisvinner etter gårsdagens kunngjøring av polske Olga Tokarczuk. Resonnementet mitt (over) går heldigvis begge veier.

God lesehelg,

Arne

Hele Norge leser har kampanjestart i dag, 4. oktober, og jeg oppfordrer alle i konsernet til å delta og dele websiden helenorgeleser.no med sine sosiale nettverk.

I tillegg til å være en kul konkurranse – og jeg vet at mange av dere har stor glede av å konkurrere med hverandre! –  er dette en unik mulighet til å løfte frem boken som samtaleemne i lunsjen og andre arbeidspauser.

Hele Norge leser gir dessuten oss som forlag muligheten til å bruke portalen til å blogge om bøker, lesing og forlagsarbeid, og vi kan legge inn arrangementer i kalenderen for å sikre større spredning hos en bokinteressert målgruppe. Blogginnlegg og arrangementer vil vises i nyhetsfeeden på forsiden og kan deles videre i sosiale medier. En gylden mulighet for GL, Kolon og Tiden, tenker jeg. Konkurransen kan også deles med våre målgrupper i GU, GA og GR som et supplement til utgående nyhetsbrev, i sosiale medier og på egen web.

Aller viktigst er det at flest mulig deltar i et nasjonalt prosjekt som løfter frem lesing. Hvorfor? Fordi det knapt finnes et land i verden der lesing har vært så viktig for nasjonsbyggingen enn i Norge. Vi er et lesende folk, og dette må holdes i hevd for å sikre vår samfunnskonstruksjon og vår fremtid.

Dessuten er lesing rett og slett livsforsikring, slik det sto i Bok 365 forleden: En ny britisk undersøkelse viser at barn som utvikler en sterk leselyst klarer seg best senere i livet – uavhengig av foreldres inntekt, utdannelse eller andre forhold.

Portalen og funksjonaliteten til Hele Norge leser er åpen for alle – også om du ikke ønsker å være med i konkurransen. I portalen kan du registrere hvor mye dere leser, lete etter bøker, sette opp leselister og diskutere litteratur og lesing.

1. Gå inn på www.helenorgeleser.no og velg Registrer deg her – eller følg denne lenken: https://www.helenorgeleser.no/onboarding/CreateAccount
2. Velg bedriftslag på neste side, og velg Gyldendal Norsk Forlag i listen. Deretter blir du med på et av bedriftens lag, eller oppretter et nytt. Det er en maksgrense på 10 lesere per lag, så enkelte avdelinger må kanskje dele seg i mindre grupper. Inne på Min side vil du finne oversikt over hele forlaget, dine lag og deg selv.

Lykke til og god helg,

Arne

Jeg har tenkt en del på et innlegg i Gyldendals symposium i forrige uke som gjorde inntrykk. Arne Holtes mildt sagt entusiastiske foredrag om hvorfor livsmestring og psykisk helse bør inn i flere skolefag var vanskelig å si seg uenig i. Men det slo meg at mye av hans foredrag er like relevant for andre miljøer – også vårt eget.

Visste du at rundt halvparten av vanlige psykiske lidelser som depresjon og angstlidelser og de fleste utviklingsforstyrrelser debuterer i barne-, ungdoms- eller tidlig voksen alder? Og at depresjon og angstproblemer blant barn og unge har økt kraftig de siste årene? Holtes store poeng er at disse lidelsene kan forebygges dersom vi utvider arenaen fra helsesektoren til å inkludere barnehager og skoler.

Holte er professor emeritus i helsepsykologi, Universitetet i Oslo, og tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet, og vet hva han snakker om. Han hevder at det å mestre følelsesmessige og sosiale utfordringer kan og bør læres på skolen. Og at den største effekten av skoleprogrammer som styrker barns emosjonelle og sosiale kompetanse, finnes på akademiske ferdigheter, nasjonale prøver, eksamener i matte, naturfag, norsk, engelsk.

Ved samme symposium snakket også TV-personligheten Leo Ajkic om sin oppvekst i det tidligere Jugoslavia, der han som barn tok til seg slagordet «brorskap og enhet», og beskrev hvordan kroater, serbere, slovenere og bosniere på den tiden bodde sammen, lekte sammen og støttet hverandre. Da brorskapet brast i den jugoslaviske føderasjon, så Ajkic-familien seg nødt til å flykte – og endte i Norge, der mottoet syntes å være «Meg, meg, meg», sa han. Den unge gutten savnet det kollektive prosjektet, og følelsen av aksept og tilhørighet.

Ajkics beskrivelse av møtet med Norge er tankevekkende, og det er et eksempel på hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i kollektivet. Holte trakk også frem Ajkic og den rørende beskrivelsen av oppveksten, ungdomstiden og utenforskap da han presenterte sine sju psykiske helserettigheter:

Alle har en rett til en følelse av:

• Identitet og selvrespekt: følelse av å være noe, noe verdt
• Mening i livet: følelse av å være del av noe større enn en selv, at det er noen som trenger en
• Mestring: følelse av at man duger til noe, noe man får til
• Tilhørighet: følelse av å høre til noen, høre hjemme et sted
• Trygghet: kunne føle, tenke og utfolde seg uten å være redd
• Deltakelse: følelse av at det spiller noen rolle hva man gjør eller ikke gjør
• Fellesskap: noen å dele tanker og følelser med, noen som kjenner en, bryr seg om en, vil passe på en når det trengs.

Dersom skolen leverer på dette, er den psykisk helsefremmende, sier Holte. Dersom flere leverer på dette, har vi et sunnere og bedre samfunn, tenker jeg. Denne sjekklisten bør gjelde for ALLE kollektiver. Også vårt eget på Sehesteds plass.

Mitt ønske denne fredagen er at alle bruker litt tid på Holtes sju punkter og reflekterer over hvordan man kan øke egen og andres livsmestring i hverdagen. Jeg har i hvert fall tenkt å bruke deler av helgen til det.

Med ønske om en oppløftende helg,

Arne

Denne uken er vi vertskap for to viktige arrangementer som begge er gode eksempler på Gyldendals evne til å samarbeide med eksterne aktører – og vår evne til å stelle i stand fora der takhøyden for diskusjon er, ja, på høyde med Sverre Fehns majestetiske lyskjegler over 5. etasje.

GUs årlige symposium ble en stor suksess i går, der Leo Ajkic, og flere inviterte fagfolk knyttet til skolen diskuterer hvordan det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring bør møtes i skolen. Her fikk unge stemmer slippe til sammen med nestorer som Arne Holte, professor emeritus i helsepsykologi, og det hele ble avsluttet med live opptak av lærerpodcasten Rekk opp hånda! for nærmere 100 skoleeiere og -ledere fra hele Norge, flere utdanningsinstitusjoner, representanter fra UDIR, Norsk Lektorlag, Utdanningskomiteen på Stortinget, BUFDIR, Elevorganisasjonen, BUP, Mental Helse og StatPed.

Og i dag går Oslo Legal Hackathon av stabelen kl. 14 og varer helt til i morgen kveld. Da kommer 175 deltagere med bakgrunn fra jus, design og teknologi som brenner inne med ideer om hvordan gjøre advokatbransjen mer effektiv eller hvordan gjøre jus mer tilgjengelig for folk flest. Huset vårt vil forvandles til en bikube med 30 lag som arbeider sammen intenst i 24 timer om å finne innovative løsninger på ovennevnt problemstillinger.

Vi har hele 26 samarbeidspartnere til årets Legal Hackathon og alt er basert på frivillighet. Og som vi alle selv erfarte under Gyldendalfestivalen i juni, er denne arbeidsformen en unik mulighet til både å lære og å samarbeide i et støttende miljø der alle kan strekke seg faglig. Målet er ikke bare å levere et godt sluttprodukt, men også å bidra til et berikende fellesskap der nytenkning står sentralt.

Ingen av disse arrangementene er direkte knyttet til våre produkter og tjenester, og målet for begge er å bidra til å utvide diskusjonsrommet og å være åpne for andres kompetanse og innspill. Takk og pris for takhøyden i Gyldendalhuset – som fysisk støtter vår intensjon om å bidra til åpenhet, meningsutveksling og bedre løsninger på flere av samfunnets utfordringer.

God helg,

Arne

Innimellom slår det meg hvor mangfoldig og talentfulle vi er i Gyldendalhuset. Derfor har jeg alltid gledet meg til å stille spørsmålet: hvilke kompetanser har du ikke bruk for i jobben din? Man får så mange overraskende svar!

Hovedpersonen i dette blogginnlegget kunne fylt hele innlegget med svar på akkurat det spørsmålet. For maken til allsidige interesser og formidlingsglede skal man lete lenge etter. Men vi begynner der vi pleier:

Øivind Johansen, du er driftsleder med ansvar for mye her på huset. Nesten alle kjenner deg, men de har muligens et litt snevert inntrykk av hva du jobber med. Kan du forklare?

Mye av arbeidet jeg gjør foregår jo bak kulissene. Altså i postavdelingen, i kjelleren og i de mange tekniske rommene her på huset. Det er en grunn til at driftsavdelingens arbeid kalles for «de skjulte tjenestene». For det meste handler min jobb om logistikk: at utstyr, bøker og post kommer inn og ut av huset; å tilrettelegge for ommøblering og arrangementer; og ikke minst å svare på de mange muntlige og skriftlige henvendelser fra medarbeidere og eksterne. Det er mer kontorarbeid i hverdagen min enn de fleste skulle tro.

Jeg er også ansvarlig for bedriftens sertifisering som Miljøfyrtårn. Hvert år må vi dokumentere at vi f.eks. reduserer vårt forbruk av papir og elektrisitet, og at vi samtidig skal gjenvinne mer. Dette er en kontinuerlig prosess der også de ansatte engasjeres i å tenke ut mulige løsninger for å forbedre oss. Nettopp dette arbeidet blir et stadig viktigere kriterium for at våre samarbeidspartnere og kunder velger oss. Vi har fortsatt en vei å gå når det gjelder tilrettelegging for at de ansatte handler bevisst miljøvennlig.

Jeg er glad for at du påpeker nettopp dette, Øivind. Kanskje spesielt det faktum at et slikt arbeid må stadig forbedres. Men si meg, det er kanskje like viktig å spørre deg hvilken jobb du ikke gjør. Altså hva må alle vi som jobber i Gyldendalhuset gjøre selv?

Jeg har nylig sendt ut en epost og yammerpost om at folk må være mer behjelpelig med å holde orden i postavdelingen. Etter at Carl gikk av med pensjon så må den enkelte ta ansvar for retur av bøker til FS. Ingen er tjent med at esker med bøker hoper seg der nede. Det ligger et vedlegg i siste epost fra meg i alles innboks om hvordan man kan returnere bøker.

Det er notert! Og jeg er fristet til å tilføye at folk bør bli flinkere til å rydde etter seg og andre når de ser kaffekopper og lunsjbrett stående når de likevel er på vei ned til første etasje. Vi har alle ansvar for det fysiske arbeidsmiljøet.

Men, nå kommer spørsmålet jeg har gledet meg til å stille deg: Jeg vet at du har jobbet som røyk- og kjemikaljedykker, og at du reiser mye. Jeg vet også at du har utgitt bok på eget forlag. Er det mer vi bør vite om deg som ikke kommer tydelig frem i jobben du utfører her på huset?

Vel, jeg er veldig glad i naturen og reiser en del rundt i Norge for å oppleve og fotografere det jeg ser og erfarer. En del kollegaer følger meg på Instagram @oivindgeorg. Der kan man tydelig se hva jeg er opptatt av til enhver tid, enten det er til fots, i kayak eller kano. Og så spiller jeg gitar, munnspill og synger litt, men ikke så mye for publikum, bortsett fra noen opptredener med gyldendalkollegaer i The Golden Valley her på huset for noen år siden.

Og bokutgivelsen i 2013 omtalte jeg som en «road movie»-roman. Den heter Underveis og ble utgitt på Reid forlag, som er navnet på bokstaven «R» i det gamle runealfabetet, og den symboliserer en reise eller ridderferd. Boka handler jo om en fyr som reiser fra Gran Canaria til ei hytte ved Ørfiske i Nittedal, så jeg syntes det var et passende navn for eget forlag.

Tusen takk for praten, Øivind. Jeg avslutter der jeg startet, og konstaterer at Gyldendal er heldig som tiltrekker seg slike allsidige medarbeidere!

God helg,

Arne

Den siste tiden har jeg tenkt mye på vår rolle som formidler av vitenskapelig fakta, og jeg kan ikke skjønne annet enn at akkurat denne delen av vårt samfunnsoppdrag kommer til å bli stadig viktigere for vår fremtid som utgiver av kunnskaps- og faglitteratur. Sannferdighet er på vikende front i kampen mot likes og treff, og begrepet fake news er for lengst blitt brukt (og misbrukt) i alle samfunnslag.

Den offentlige samtalen preges av en polarisering som gjør at ulike grupper i samfunnet har vidt forskjellige kilder til kunnskap, og dermed vidt forskjellige begrep om hva som er «sant». Dette skaper forvirring og kunnskapsskjevheter som kan få store konsekvenser for vårt demokrati.

Alle vet jo at USA-valget i 2016 ble heftig påvirket av regisserte usannheter i alle kanaler. Men visste du at forskere i ettertid har registrert 760 millioner tilfeller der velgere i 2016 ble utsatt for disse online løgnene? Det tilsvarer 3 bevisst falske nyhetsartikler per voksen amerikaner.

Da jeg besøkte Arendalsuka, fikk jeg med meg en debatt om denne problematikken der nettstedet faktisk.no, en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge, presenterte noen grelle eksempler fra samfunnsdebatten i sosiale medier. Her var det ikke bare snakk om sannhetsflikking og politisk propaganda, men om kyniske, og velregisserte usannheter som ble publisert for å få flest «likes» som på ulikt vis er disse nettstedenes finansieringskilde.

Organisasjoner som faktisk.no og det internasjonale faktasjekknettverket (IFCN) jobber med å avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter. Begge er nøytrale og politisk uavhengige, og har full åpenhet om metoder, kildebruk, finansiering og organisering.

Men hvilken plass kan Gyldendal innta i denne utrolig komplekse problemstillingen, spør du?

Jeg tenker at til syvende og sist handler dette om ansvar. Det skal aldri være tvil om at Gyldendal er ansvarlig for innholdet vi utgir. Og denne ansvarsbevisstheten gjennomsyrer alt vi produserer – fra redaksjonelle produkter i alle formater til markedskommunikasjon. Men selv om denne ansvarsfølelsen sitter så langt inn i gyldendalryggmargen at den nesten er unødvendig å skrive om, er det slett ikke sikkert at verden der ute er klar over det.

Framveksten av falske nyheter gir ulike grupper ulike forutsetninger for å delta i den offentlige debatten. Kanskje må vi strekke ansvarsfølelsen vår enda lenger? Kanskje bør vi utvide området for vårt samfunnsoppdrag utover utgivelser og innhold slik vi har gjort for et annet brennaktuelt tema: utenforskap. Her snakker vi åpne hus, hackathoner og samarbeid med andre i det private næringsliv.

Jeg ønsker at Gyldendal skal bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale og konstruktiv samfunnsdebatt. Og jeg tror vi har både tilstrekkelig menneskelig kompetanse og samfunnsengasjement til å levere utover det som forventes av oss. Her gjelder det å tenke utenfor boksen.

Gode forslag fra engasjerte medarbeidere mottas med takk.

Riktig god helg,

Arne