De siste månedene har vært paradoksale på mange måter. Våren har både vært preget av mye sykdom og fravær, samtidig som vi har kastet oss ut i alt det fysisk sosiale, menneskelige og konviviale vi har kapasitet til.
I postkoronaens tid har vi opplevd, og opplever fortsatt, sosialisering på speed etter to svært magre år med lite menneskelig kontakt. Samtidig er krigstrusler blitt en del av hverdagen og begrep fra min barndom – som terrorbalanse og totalutryddelse – er blitt børstet støv av. Dette gjør noe med oss.
Selv har jeg vært syk i to omganger denne våren for første gang siden jeg gikk på barneskolen. Jeg har opplevd et dødsfall i nær familie, førte min datter som brud oppover fjellets kirkegulv i Jotunheimen, og jeg skal få oppleve å bli bestefar igjen hele to ganger i år. Sjelden har jeg opplevd livet så intenst.
Er dette den nye normalen?
Det virker som om endringer og overganger skjer raskere enn før, at alle prøver å ta igjen etterslepet fra de siste årene, og at all aktivitet blir komprimert. Når turtallet i samfunnet, på jobben og hos individet øker, er det viktig å passe på at motoren ikke blir for varm.
Og folk er forskjellige, bevares. Balansegangen mellom ro og deltagelse i det livsbejaende sosiale fellesskapet må tilpasses den enkeltes livssituasjon og hvilken fase i livet man befinner seg i.
Derfor dette ønsket for alle mine medarbeidere denne ferien: Kjenn godt etter og bruk sommeren til aktiviteter som gir ro og energi etter eget behov. Vi kommer til å huske denne tiden i mange år fremover.
Riktig god ferie. Jeg gleder meg allerede til å møtes igjen til en spennende høst i Gyldendalhuset.
Arne