Den siste tiden har jeg tenkt mye på vår rolle som formidler av vitenskapelig fakta, og jeg kan ikke skjønne annet enn at akkurat denne delen av vårt samfunnsoppdrag kommer til å bli stadig viktigere for vår fremtid som utgiver av kunnskaps- og faglitteratur. Sannferdighet er på vikende front i kampen mot likes og treff, og begrepet fake news er for lengst blitt brukt (og misbrukt) i alle samfunnslag.
Den offentlige samtalen preges av en polarisering som gjør at ulike grupper i samfunnet har vidt forskjellige kilder til kunnskap, og dermed vidt forskjellige begrep om hva som er «sant». Dette skaper forvirring og kunnskapsskjevheter som kan få store konsekvenser for vårt demokrati.
Alle vet jo at USA-valget i 2016 ble heftig påvirket av regisserte usannheter i alle kanaler. Men visste du at forskere i ettertid har registrert 760 millioner tilfeller der velgere i 2016 ble utsatt for disse online løgnene? Det tilsvarer 3 bevisst falske nyhetsartikler per voksen amerikaner.
Da jeg besøkte Arendalsuka, fikk jeg med meg en debatt om denne problematikken der nettstedet faktisk.no, en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge, presenterte noen grelle eksempler fra samfunnsdebatten i sosiale medier. Her var det ikke bare snakk om sannhetsflikking og politisk propaganda, men om kyniske, og velregisserte usannheter som ble publisert for å få flest «likes» som på ulikt vis er disse nettstedenes finansieringskilde.
Organisasjoner som faktisk.no og det internasjonale faktasjekknettverket (IFCN) jobber med å avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter. Begge er nøytrale og politisk uavhengige, og har full åpenhet om metoder, kildebruk, finansiering og organisering.
Men hvilken plass kan Gyldendal innta i denne utrolig komplekse problemstillingen, spør du?
Jeg tenker at til syvende og sist handler dette om ansvar. Det skal aldri være tvil om at Gyldendal er ansvarlig for innholdet vi utgir. Og denne ansvarsbevisstheten gjennomsyrer alt vi produserer – fra redaksjonelle produkter i alle formater til markedskommunikasjon. Men selv om denne ansvarsfølelsen sitter så langt inn i gyldendalryggmargen at den nesten er unødvendig å skrive om, er det slett ikke sikkert at verden der ute er klar over det.
Framveksten av falske nyheter gir ulike grupper ulike forutsetninger for å delta i den offentlige debatten. Kanskje må vi strekke ansvarsfølelsen vår enda lenger? Kanskje bør vi utvide området for vårt samfunnsoppdrag utover utgivelser og innhold slik vi har gjort for et annet brennaktuelt tema: utenforskap. Her snakker vi åpne hus, hackathoner og samarbeid med andre i det private næringsliv.
Jeg ønsker at Gyldendal skal bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale og konstruktiv samfunnsdebatt. Og jeg tror vi har både tilstrekkelig menneskelig kompetanse og samfunnsengasjement til å levere utover det som forventes av oss. Her gjelder det å tenke utenfor boksen.
Gode forslag fra engasjerte medarbeidere mottas med takk.
Riktig god helg,
Arne