Det var en gledelig prisutnevnelse i Ibsenhallen i går. For første gang i historien gikk Gyldendalprisen til en sakprosaforfatter. Og alle som kjenner til Espen Søbyes publikasjoner er sikkert enige med meg om at prisen er til de grader vel fortjent.
Det har lenge vært snakk om at sakprosaen er på fremmarsj: bedre støtteordninger, tunge forlagssatsinger og en svært god fagforening for sakprosaforfattere og oversettere av sakprosa, NFFO. Begrepet virkelighetshunger er allerede mer enn ti år gammelt, og jeg mener at bevisstheten om hva som er god sakprosa har økt. Ikke minst takket være forfattere som Espen Søbye.
I mitt tidligere forlagsliv på andre siden av Sehesteds plass hadde jeg gleden av flere ganger å høre Søbyes uformelle lunsjseminarer i kantina på nittitallet. Makan til interessant kombinasjon av empirisk kunnskap og filosofisk tolkningsverktøy skal du lete lenge etter! Vi var flere som ivrig samlet oss rundt ham, og lunsjene varte gjerne en god del lengre enn vi hadde tenkt.
Geir Mork fremhevet også i sin pristale Søbyes unike tilnærming til fagstoffet, og henviste til forfatterens bakgrunn som både filosof og mangeårig ansatt i Statistisk Sentralbyrå, «en uvanlig kombinasjon for humanistiske intellektuelle».
Forfatterskapet til Søbye begynte i 1992 med Ingen vei hjem: Arthur Omre. En biografi (Aschehoug), og rommer blant annet Folkemengdens bevegelse 1735-2014. En tabellstudie (Oktober), Kathe, alltid vært i Norge (Oktober), forøvrig kåret som en av de ti beste sakprosabøkene på 2000-tallet, En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965. En arkivstudie (Oktober) og fjorårets Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene (Forlaget Press).
Den siste boken gjorde stort inntrykk på meg da jeg leste den. Den kom jo ut av en svært betent og tidvis høylytt debatt om sannhet, redelighet og kildebruk i Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?. Likevel viser Søbye i sin svært gjennomarbeidede bok hvor god innestemme han har. Han er fast i sak, men mild i form i sin henvendelse til historikerne.
Søbyes evne til å møte motdebattanter med respekt, forståelse og en grunnleggende åpen holdning er noe som alle bør etterstrebe i det offentlige ordskiftet.
Gratulerer til Espen Søbye og til legatstyret i Gyldendal som viste i går med all tydelighet at sakprosaens tid er nå!
God helg og riktig god påske,
Arne