Regler og rutiner for kvalitetssikring bør friskes opp og revideres i alle redaksjoner med jevne mellomrom. Dette har to årsaker. For det første arbeider vi i økende grad med sjangeroverskridende produkter. Og for det andre lever vi i en svært nervepirrende tid med fake news og såkalt «alternative fakta» der avsenders agenda er overordnet både sannhet og folkeopplysning.
Dette krever et kritisk blikk hos leser og en hygienisk bevissthet hos kunnskaps- og litteraturformidlere. Tiden er forbi der mottageren passivt tok det skrevne ord for god fisk. Som formidler må vi gjøre oss fortjent den tillitten leserne gir oss. Derfor utarbeider vi eksplisitte rutiner for kvalitetssikring i stedet for å hvile oss på implisitte lesekontrakter fra fordums tid.
Pressen, i hvert fall den etterrettelige delen av den, har Vær varsom-plakaten som profesjonelt kompass å styre etter. Og i disse turbulente formidlingstider er det viktig at også vi nedfeller noen grunnprinsipper i kvalitetssikringens navn.
For det kan lett glippe når sjangre overskrides slik det gjorde med Aker-boken tidligere i vinter. Og det er spesielt når vi befinner oss i disse sjangermessige gråsonene at vi må holde tunga rett i munnen når det gjelder kvalitetssikring og etterrettelighet.
Gyldendal har derfor utarbeidet rutiner for kvalitetssikring av utgivelser innen sakprosafeltet:
Alle dokumentarbøker med en viss verkshøyde* skal utstyres med et forord eller egen tekst bakerst der det redegjøres for hvordan forfatteren har jobbet – hvem han eller hun har snakket med, hvem han eller hun ikke har snakket med, hvilke historiske kilder som har vært konsultert, i hvilken grad anonyme eller muntlige kilder er brukt osv.
•Alle dokumentarbøker med en viss verkshøyde skal utstyres med noteapparat med kildehenvisninger, egen litteraturliste og register. Alle bilder skal være kreditert.
•Alle forfattere skal ha grundige oppstartssamtaler der disse tingene diskuteres og der redaktøren gjør en vurdering av hvilket forhold forfatteren selv virker å ha til dette.
•Der forfatteren selv ikke virker å ha et bevisst forhold til dette, bør det opplyses om at Wikipedia og lignende nettreferanser skal unngås som kilder til annet enn helt enkle faktaopplysninger. Ensidig kildebruk (få kilder som siteres hyppig) skal unngås.
•Under redigeringsarbeidet skal redaktøren hele tiden ha et våkent blikk for «klipp-og-lim»-tendenser, påfallende stilbrudd, gjentagelser, tilfeldig bruk av noter (noen opplysninger er kildebelagt, andre er det ikke) o.l. Stikkprøver av enkeltopplysninger bør foretas der det «skurrer» og det skal kommenteres fortløpende i tekster der kilder ser ut til å mangle eller der den samme kilden går igjen mange ganger.
* Med «verkshøyde» menes her seriøse dokumentarprosjekter innenfor alle varianter av historie, biografi, debatt, gravejournalistikk m.m. der forfatteren påberoper seg en form for autoritet og nyskapning.
I en verden hvor grensen mellom sannhet og usannhet jevnlig blir utfordret kan det være stadig vanskeligere å navigere for lesere. Derfor er det viktig at Gyldendal til enhver tid vurderer og frisker opp våre rutiner for kvalitetssikring, og arbeider mot kontinuerlig forbedring.
God helg,
Arne