I disse dager passerer Per Wehus – av gode kolleger omtalt som en av landets eldste tenåringer – førti års ansettelse i Gyldendal. Det er ikke godt å si hva forlaget skulle gjort uten ham. Og kanskje heller ikke han uten forlaget.
I mappa til Per hos personalavdelingen ligger det et notat datert 5.5.76 med den vakre tittelen «Distribusjonssekretær – et forsøk på stillingsbeskrivelse» hvor signaturen S.S. (Svein Sandnes, Ivar Johansens forgjenger) skriver følgende:
«Beslutningen om å utvide en av kontordame/stillingene i ekspedisjonen til en stilling som distribusjonssekretær innebærer først og fremst at vi kan få tak i noe mer EDB-kvalifisert mannskap enn til nå. Bakgrunnen for dette er følgende: Erfaringene viser at rutinene på Forlagssentralen går utmerket, men når det skjer feil, er det ingen der til å oppdage det. Selv de største brølere må ofte påpekes fra Universitetsgt. I enda større grad gjelder dette de mange små. Denne kontroll- og overoppsynsfunksjonen er det distribusjonssekretæren skal ha.»
Resten er historie. Per ble ansatt 1.6.1976, og har siden vært den fremste blant de som sørger for å smøre tannhjulene i den livsviktige koplingen mellom FS og Gyldendal. Distribusjon ses gjerne på som en litt «kjedelig» del av vår virksomhet, noe der under panseret som bare må fungere for at resten av huset skal skinne. Men du verden så kritisk det blir hvis tingene stopper opp.
I førti år har Per holdt FS i ørene og tatt fatt i både «store og små brølere». Men han har samtidig vært FS sin største forsvarer innad i Gyldendal, og sørget for at vi forstår kompleksiteten og viktigheten av det de driver med. Når det har stormet som verst i forholdet mellom oss, er Per den som har stått opp og sagt «ikke mobb kameraten min».
Per blir neppe fornærmet hvis jeg sier at i denne rollen har faktisk hans «EDB-kvalifikasjoner» vært mindre viktige enn hans personlige egenskaper. Jeg våger uansett påstanden at uten en rocker som Per på denne plassen, ville forholdet mellom FS og Gyldendal vært enda mer smertefullt enn det til tider har vært. For når kollegene kaller ham tenåring, er det selvsagt ikke fordi han er umoden, men fordi han er ung til sinns, fleksibel, endringsvillig, positiv, lojal og tilpasningsdyktig.
Men er han ikke litt barnslig tross alt, spør kanskje du, når han reiser Europa rundt som groupie for rockere som stort sett er eldre enn ham selv – Neil Young, Bob Dylan, Ulf Lundell, The Who – eller når han på sykkeltur med gjengen – gjennom Irland, Sardinia, Korsika – er mest opptatt av «sportslunsjene» og partyfaktoren i de landsbyene man overnatter i?
Kanskje det, svarer jeg. Kanskje det. Men selv er jeg nok mest misunnelig på en mann som etter førti år i stormens øye er like blid, omtales som en fargeklatt, en humørspreder, en drøm å være på tur med, aldri sjuk, alltid i godt humør, en opplagt kaptein på laget, alltid på jobb, sier aldri nei.
Mine gratulasjoner til Gyldendal og rockeren Per – rett mann på rett plass i førti år.
Arne