Å skrive om bestselgerstatistikk er alltid en vinnerformel når mediene omtaler bokbransjen i innspurten før jul. Dette er vi vant til. Noen ganger, som i fjor, blir vi omtalt som et eksempel til etterfølgelse, og noen ganger er omtalen det motsatte. Som langsiktig aktør i en konkurransedrevet bransje må vi tåle såpass.
Artikkelen i Aftenposten den 23. desember inngår sådan i en velkjent rekke. Men å hevde at Strawberrys 5 av 15 bestselgere er et resultat av en revolusjonerende ny forretningsmodell er litt pussig. Enda pussigere er spådommen om at dette bestselgerfokuset på sikt vil resultere i at de etablerte forlagene, Gyldendal inkludert, kommer til å bli kjøpt opp av de nye.
Her har den siterte første-amanuensisen fra BI misforstått. Og dermed også Aftenpostens lesere. Det er synd at noen blir sittende med det inntrykket av oss, så her har vi åpenbart en informasjonsfaglig jobb å gjøre. Det blir en fin utfordring i 2020. Akkurat i dag er det viktigst for meg at vi vet forskjell på å lykkes med salg av enkelttitler i allmennmarkedet og nye forretningsmodeller.
En av påstandene i artikkelen er at «hele den norske forlagsbransjen er en sær og morsom casestudie i hva som skjer når kulturen får løpe vekk fra forretningene». Her siktes det til Bokavtalen. Avtalens viktigste element er fast utsalgspris på nye bøker, skaffe- og leveringsplikt, utjevning av frakt- og leveringsbetingelser. Bokavtalen er en frivillig samarbeidsavtale mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen.
Bokavtalen er mulig fordi det blir gjort unntak fra konkurranseloven, den er kulturpolitisk begrunnet og henger sammen med oppdraget og ansvaret bransjen har fått fra samfunnet: å sikre meningsmangfold, ytringsfrihet, og å gi folk tilgang til litteratur i alle sjangre i begge målformer uansett hvor de bor i landet. Og ikke minst, å bidra til at det norske språket forblir robust.
Så ja, bestselgere er viktig, men vi klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Balansegangen mellom børs og katedral har alltid vært et kjennetegn for bransjen vår. At Aftenpostens kilde latterliggjør denne balansegangen som en «sær og morsom casestudie» viser uforstand. Å holde vårt samfunnsoppdrag i hevd er viktig. Jeg vil gå så langt å si at det er et etisk imperativ.
Jeg gratulerer Strawberry med deres bestselgere i 2019, og ser frem til et nytt bokår i 2020, med et sunt og stimulerende konkurranseforhold mellom forlagene. Vi har godt av å lære av hverandre og bli utfordret, men jeg tror ikke at svaret på hva leserne og kundene ønsker seg nødvendigvis bare ligger i å jakte bestselgere. Det er gammelt nytt, og virkelig ingen ny forretningsmodell.
I Gyldendal skal vi gi lesere og kunder det største og beste tilbudet. Vi skal være vårt ansvar bevisst og skape en bredde av bøker, produkter og tjenester som bidrar til kunnskap, utdanning og underholdning, samt et sterkt norsk språk og et mangfold av meninger. Disse målsettingene nødvendiggjør nye forretningsmodeller. Og de skal vi definitivt utvikle her på huset.
Godt nytt år!
Arne