Når vi har snakket strategi dette året, har et av hovedtemaene vært hvordan medielandskapet endrer seg og bøkene våre får mindre omtale enn før. Sånn har det ikke akkurat føltes de siste ukene, med den mengden av omtale vi har fått på Stoltenberg-biografien.
Til å være en bransje med en totalomsetning på 6 milliarder – omtrent det samme som prisen på seks jagerfly – får bokbransjen uforholdsmessig stor oppmerksomhet i media. Forklaringen er selvsagt at den symbolske kapitalen i bransjen er desto høyere.
Forsiden av medaljen er at vi får mye gratis omtale av det vi utgir, som andre bransjer må bruke dyre annonsekroner på i stedet. Baksiden er at vi blir tilsvarende utsatt for kritikk. Hvis man i tillegg innehar bransjens sterkeste merkenavn (les Gyldendal), med et renommé for kvalitet og redelighet, blir det siste enda mer kilent.
I tilfellet Stoltenberg har denne tosidigheten kommet tydelig til syne.
Først smørsiden, med mengder av intervjuer, reportasjer og utelukkende positive anmeldelser, inklusive femmer på terningen både i VG og Dagbladet. Her har «team Jens» som vi kaller det internt, gjort en jobb som jeg er sikker på at ingen kunne gjort bedre enn oss, og Gyldendallogoen står som et solid kvalitetsstempel på det hele. Likevel kan det ikke være tvil om at den sterkeste merkevaren i denne sammenhengen er Jens: Han ville nok ikke blitt forbigått i stillhet om han kom ut på et annet forlag heller.
Snur vi på medaljen og betrakter baksiden, blir paradokset at styrken i Gyldendalnavnet også styrker kritikken: I spekulasjonene om avtalen får Jens enda mer pepper fordi han har samarbeidet med oss.
Det har vært svært høy temperatur noen dager nå, på et spekulativt grunnlag. Ingen av debattantene vet hva avtalen inneholder, men det hevdes høylytt at Stoltenberg og Gyldendal er de første som har brutt en århundrelang solidaritetstradisjon i bransjen. Og alle som har en kake å mele, benytter anledningen til å helle pepper i deigen: De skjønnlitterære er moralsk indignerte, de faglitterære vil reforhandle avtalene, Frps Ib Thomsen vil ta avtalen opp med Kulturministeren, og VG mener på lederplass at det nå er «mer enn bokbransjeavtalen som står for fall.»
Mens vi på vår side, på prinsipielt grunnlag, hevder at den faglitterære normalavtalenes intensjon og praktiske anvendelse alltid har åpnet for et visst handlingsrom når det gjelder royaltysatser. Hvor ofte det avvikes, har vi ingen oversikt over, men etter hvert som støvet legger seg har stadig flere sakprosaforfattere stått fram og fortalt at de både kjenner godt til og selv har hatt slike avtaler.
Vi har prøvd å gjøre nøkternt rede for dette i et innlegg i DN i går (se vedlegget under).
Og som avslutning, og for ordens skyld: Gyldendal Norsk Forlag respekterer og overholder Normalkontraktverket. Og ellers, som vi pleier å si her på bruket: Aldri en kjedelig dag!
Ha en god helg!
Arne
————
Vedlegg: Publisert i DN, 12.10.2016
Mot normalt
I de siste dagene har DN og andre medier spekulert friskt rundt betingelsene i Jens Stoltenbergs biografiavtale med Gyldendal. Vi kommenterer aldri forfatteravtalene våre offentlig, men vi vil gjerne levere en generell replikk om normalavtalene i sakprosafeltet og hvor vanlig eller uvanlig det er å tilby bedre betingelser.
Det snakkes nå som om det å inngå en kontrakt med slike vilkår i dag ville vært a) et brudd på avtalene og b) første gang det skjedde i historien. Begge deler er feil.
Det er viktig å si at det er stor forskjell på skjønnlitteratur og sakprosa: På det skjønnlitterære feltet er betingelsene nærmest hellige, og kontraktens ordlyd klar: «Forfatterens vederlag er 15 % opp til 5000 eks, deretter 20 %», og vi kjenner ikke til forlag eller forfattere som fraviker dette.
Sakprosafeltet er vesentlig annerledes. Der skal avtalen dekke alt fra enkle kvissbøker til gjennomillustrerte kokebøker og flerbinds biografier. Her heter det i kontrakten at «normalroyalty er 15 %», men det kan trekkes fra for mange ulike forhold, som høy illustrasjonsgrad og stor redaksjonell innsats. At man eventuelt også går over normalen i enkelte tilfeller, oppfatter ikke vi som brudd på avtalen.
Det gjorde tydeligvis heller ikke tidligere generalsekretær i Faglitterær forfatterforening, Trond Andreassen, som skriver følgende i sitt standardverk Bok-Norge (Universitetsforlaget 2006): «Den royaltyprosent som framgår i de ulike avtalene, er en minimumsprosent. Ingen forlag kan honorere under denne prosentsatsen. Men det hender at forlagene går over, særlig gjelder det forfattere hvis bøker forlaget vet selger bra.»
Hvor vanlig eller uvanlig denne praksisen er i dag, skal ikke vi uttale oss om her, men vi registrerer at flere sakprosaforfattere nå har fortalt om avtaler av denne typen i media og sosiale medier.
For Gyldendal Norsk Forlag
Bjarne Buset, informasjonssjef