I dag flagger vi på halv stang for historikeren, musikkjenneren og forfatteren Erling Sandmo, som døde tragisk på skitur bare 56 år gammel 21. februar.
Sandmo var en av våre fremste akademikere, med et spesielt talent og en glede ved formidling av forskningen. I flere år var han professor i historie ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie, med spesialisering innen mange historiske felt, som kriminalhistorie, rettshistorie og klassisk musikkhistorie. Han hadde nå nylig sagt opp stillingen sin ved Universitetet for å lede Kartsenteret ved Nasjonalbiblioteket.
Han var lenge fast musikkanmelder i Morgenbladet, og mangeårig programleder for musikkprogrammer i NRK, og han skrev en rekke bøker. På Gyldendal ga han ut boka Klassisk musikk – En veiviser til de store komponistene sammen med Kathrine Sæverud i 1993. Men de fleste bøkene hans kom på Universitetsforlaget, hvor jeg lærte ham å kjenne, etter hvert så godt at vi ble nære venner.
Erling var usedvanlig raus og kunnskapsrik, og det er vanskelig å finne ord for det savnet familie og venner vil føle etter ham. Det er allerede skrevet mange vakre minneord om ham, og jeg låner gjerne følgende avsnitt fra Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myre:
«Erling var en unik stemme i den lille andedammen av forfattere, intellektuelle og akademikere her i landet. Han var original og bestemt i sin forskning og sin tenkning som historiker, samtidig som han var åpen, lyttende og alltid villig til å se de beste sidene hos andre. I et fag hvor man tradisjonelt bygger storhet på å radbrekke meningsmotstandere, var dette like sjeldent som det var forfriskende.»
Jeg lyser fred over Erlings minne.
Arne