Den siste uken har det pågått en debatt om sykepleieutdanningen i Aftenposten. Utgangspunktet for debatten var et oppslag om en rapport skrevet av Førsteamanuensis Pia Cecilie Bing-Jonsson. Hun påviser at det finnes store hull i kompetansen til helsepersonell bl.a. innenfor akuttmedisinske områder. Som et svar på dette gikk statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet ut og argumenterte for at et botemiddel på kompetansebristen var flere mastergradstilbud innenfor helseutdanningene.
Temperaturen i debatten stiger med et betydelig antall grader da første års sykepleiestudent Cathrine Krøger, også kjent som litteraturkritiker i Dagbladet, melder seg på i debatten. Hennes innlegg er en ramsalt kritikk av sykepleieutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akerhus (HiOA). Hun hevder at undervisningen er teoritung, og at fokus er å «søke etter forskningsartikler, apa-system og referanseartikler, eller rote rundt i et kaotisk informasjonssystem, lese oss gjennom klossete pensumbøker og enda mer krøkkete forskningsartikler», videre hevder hun at det synes «overlatt til tilfeldighetene hva studentene plukker opp av klinisk kunnskap».
Ikke overraskende har Krøgers innlegg fått flere tilsvar. Både Unni Hembre som er instituttleder for institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved HiOA og Randi Tofthagen som er høyskolelektor ved Lovisenberg diakonale høgskole avviser Krøgers skille mellom teoretisk og praktisk kunnskap og påpeker at livsbevarende og kurativ sykepleie må baseres på ny og oppdatert forskning.
Også vi, altså Gyldendal, får så hatten passer av Krøger. Hun hevder at sykepleielitteraturen i motsetning til skjønnlitteraturen, ikke er gjenstand for kritikk, og at våre utgivelser uavhengig av faglig kvalitet har en slags enerett i å komme på pensumlisten til HiOA. Hun mer enn antyder også at det ligger en ublu økonomisk fortjeneste i denne «monopolsituasjonen» både for forlag og forfatter.
Jeg merker meg med undrende interesse at Krøger etter en årrekke i Dagbladet opplever overgangen til sykepleiestudiet som en stilistisk nedtur. Det er neppe bare grunnbøker i etikk og anatomi som kommer til kort når de sammenlignes med de beste skjønnlitterære utgivelsene både når det gjelder «kvalitet», «leservennlighet» og fravær av «klossethet».
En ting er jeg imidlertid helt sikker på. Det er vektlegging på tverrfaglighet og mangfold, faglig dialog og lydhørhet for kritikk som er de bærende prinsippene bak den suksessen som GAs sykepleieredaksjon har hatt ved utviklingen av sine omfattende læreverk. Vi vet at det ene og alene er kvaliteten på utgivelsene som er avgjørende for innpass på pensumlistene. Krøgers konspirasjonsteorier får hun ta med seg tilbake til fiksjonen.