Jeg er for tiden dypt inn i Sverre Mørkhagens biografi, Ibsen «den mærkelige Mand», og må benytte anledningen til å skryte høylytt av denne praktfulle utgivelsen. Med hånden på hjertet kan jeg si at det eneste avskrekkende med denne boka er at den er 1,3 kilo tung.
Vel vitende om at jeg er i den alder som nobelprisvinneren Olga Tokarczuk skriver om i Før plogen din over de dødes knokler, der menn pådrar seg testosteron-indusert autisme som kjennetegnes blant annet av en dragning mot biografier og sakprosa om annen verdenskrig (dog mener jeg at jeg fortsatt evner å lese – og forstå – romankarakterens psykologi), anbefaler jeg likevel denne boken til alle gyldendøler.
Hvorfor?
Jo, fordi Sverre Mørkhagen utviser en helt annen nærhet til dikterhøvdingen enn biografer før ham, og vi får et portrett som er tettere på, som viser hvor sammensatt og enigmatisk Ibsen var: både autoritær og sårbar; underdanig og briljant; jålete og reservert.
Dessuten bør den leses fordi den forteller om et Norge som er helt, helt annerledes enn det landet vi kjenner og bor i nå. På 1840-tallet var Ibsen som kjent apoteker-lærling. Og på den tiden dreide dette arbeidet seg i hovedsak om å sanke urter og brygge medisiner selv. På kjøkkenet.
Begrepet fattig har også helt andre assosiasjoner nå enn på Ibsens tid. Han var som kjent fattig i apoteker-perioden i Grimstad, men hvor fattig skjønner vi når Mørkhagen forteller at den unge dikterspiren manglet ikke bare yttertøy, men også undertøy og sokker i perioder.
Datidens Norge var preget av ekstreme forskjeller, en rasende utvikling og stor ustabilitet. Gjennom Ibsens liv, og ikke minst hans diktning, får vi et tidsbilde som er nyansert og forklarende. Det er medrivende lesning. Kanskje spesielt for oss som jobber i et hus der portrettet hans henger i Ibsenhallen.
Og jammen har ikke Mørkhagen både fått Riksmålsprisen og de gjeveste terningkast for denne boken! Vel fortjent for en som, etter åtte år med trebindsverket om den norske utvandringen til Amerika, fikk lyst til å skrive en biografi om Norges desidert største dikter da han nærmet seg 70 – og som attpåtil maktet å gjøre den kontroversiell.
Jeg vil derfor gratulere forfatteren, hovedkonsulent Geir Mork og redaktør Bjørn Olav Jahr med enestående forlagsarbeid. Denne boken fortjener et langt, langt liv.
Men begynn for all del med å gi den bort i farsdags- og julegave!
God lesehelg,
Arne