Kollegaer med litt interesse for historie, og kanskje spesielt de med interesse for arktiske ekspedisjoner, har hørt om den tragiske Franklin-ekspedisjonen fra 1845:
John Franklin var en legende i hjemlandet England fordi han i 1821 som ung sjømann overlevde en seilas tvers over Atlanterhavet på en diett av skrukketroll og utgåtte lærstøvler. Han hadde flere ekspedisjoner i farvannene mellom England og Canada, og den 19. mai 1845 kommanderte han to skip, HMS Terror (!) og HMS Erebus med 129 mann om bord for å finne Nordvestpassasjen, som ville åpne for handel mellom Storbritannia og Asia.
Det hele endte med tragedie, der begge skipene forsvant og hele besetningen døde. Likevel sørget inuittene på øyene i nord-Canada for litt informasjon om at flere døde på King William Island. De hadde truffet en gruppe på 40 syke og utsultede menn som trakk en jolle og et par sleder etter seg. Senere hadde de funnet 30 døde sjømenn, noen av dem lå under jolla som var snudd opp-ned i et fåfengt forsøk på å holde varmen. Altså: mislykket reise, forsvunnede skip, grusom død. Alt en god fortelling som har blitt gjengitt i 170 år bør inneholde.
Jeg var så heldig å høre en mindre kjent anekdote basert på denne fortellingen på – for meg – et av vårens mange høydepunkter: GUs fagkveld for historielærere. Det var Erling Sandmo, som i samtale med Per Anders Madsen, begge er for øvrig bidragsytere til Perspektiver, vårt historieverk for videregående skole, som fortalte dette om den fatale polarekspedisjonen som jeg tror mine Gyldendal-kollegaer vil sette stor pris på. Et sidespor han fant i en bok skrevet av Harvardprofessoren Daniel Lord Smail:
Mannskapet sliter. De går og går. Sledene blir for tunge for de utmagrede sjømennene å dra etter seg. De begynner å kaste ting fra seg i et forsøk på å redusere vekt. I kuldeområdene har man, på grunn av permafrosttilstander, kunne finne alt de kastet fra seg ved å følge sporene til Franklins menn. Og dermed kunne man antyde prioriteringene.
Først kastet de våpen, deretter utstyr, og til slutt kastet de livsviktige klær og mat. Bare litt lengre borte fant man døde mennesker en etter en. Og helt til slutt sledene som er gjort om til beskyttelse mot været, og inni der sitter den siste deltakeren. Han er stein død, nesten naken, klamrende på sin siste gjenstand, som er en roman, Oliver Goldsmith’s The Vicar of Wakefield, først utgitt i 1766.
Hva får en mann som lider av sult og smertefull forfrysning til å bære med seg en roman fremfor klær eller mat i milevis over et øde og iskaldt landskap, spør Smail seg. Og svaret, godt innpakket i professorens betraktninger rundt forbruksvarers vekst på 1800-tallet, er at boken er en forankring til et språklig fellesskap, en kulturbærer.
Slike fortellinger burde vi i grunnen ha flere av. De knytter oss til kjernearbeidet og appellerer til vår nysgjerrighet og lekenhet. De får oss til å reflektere over egen bransje, og dens historie.
Og selv om ingen annen forskning viser til romanens plass i ekspedisjonens tragedie, sier jeg som Neil Gaiman: Det må ikke nødvendigvis ha skjedd for å være sant. Diktning og eventyr er skyggesannheter som vil vare lenge etter at skarve fakta er blitt til støv og aske – og glemt.
Og for den som lurer, min egen leseliste i sommer består av følgende sannheter og skyggesannheter:
Den «tungleste og fantastiske» (ifølge Hamar Arbeiderbladets anmelder) Gauphosta av debutanten Bjørnar Bergem, de nye manusene til både Wassmo og Zeshan Shakar, og så gleder jeg meg til å lese mye svensk krim – både de første av Börjlind og den siste av Emelie Schepp.
Jeg har dessuten alltid vært en Brechtfan, og man bør absolutt benytte sommeren også til å lese dikt. Av faglitteratur står to på menyen; Helen Rappaports 1917 Petrograd, og Bokstavenes historie (dessverre ikke utgitt av oss).
For dere som er litt «bakpå» når det gjelder våre utgivelser og ønsker lange, gode fortellinger vil jeg minne om Nøkken, og Et lite liv. Sistnevnte er nettopp kommet i pocket. Et spennende litterært sommerprosjekt kan være å lese disse to bøkene i sammenheng.
Riktig god sommer!
Arne