I tilfelle du ikke fikk med deg sensasjonen fra forrige uke kan jeg oppsummere: Den 2. november gikk Nordisk råds litteraturpris til Niviaq Korneliussen (Grønland) for romanen Blomsterdalen – utgitt i Norge av Gyldendal, oversatt av Kyrre Andreassen. Den 3. november ble sørafrikanske Damon Galgut tildelt Bookerprisen for romanen The Promise (Løftet). Boken utgis på norsk til våren i Johanne Fronth-Nygrens oversettelse. Og samme dag ble Mohamed Mbougar Sarr fra Senegal tildelt Goncourt-prisen, som regnes som den mest prestisjefylte prisen for franskspråklig litteratur. Hans bok, Menns hemmeligste minne, utgis hos oss i 2023.
Oversattredaksjonen opplevde altså et hat-trick av priser for sine antatte titler i løpet av bare to dager. Og dette i forlengelsen av at årets Nobelprisvinner, Abdulrazak Gurnah, ønsket seg Gyldendal som utgiver av hans bøker. Og årets Glassnøkkelen for beste skandinaviske krim, gikk til Tove Alsterdals Rotvelte (som kom på norsk i juli i oversettelse av Rune Moen). Hvordan er det mulig? Og hvem står bak dette arbeidet? Jeg tok en prat med Cathrine Bakke Bolin, forlagssjef og mangeårig gyldendøl.
Cathrine, hva er hemmeligheten bak en slik suksess?
Først og fremst et usedvanlig sterkt teamarbeid. I redaksjonen vår sitter Lene Sandvold Evensen, Siren Marøy Myklebust, Anne Louise Morseth-Nordbryhn, Sigrun Hindar, Bente Midtskogen og meg. Felles for denne gjengen er en høy grad av fagkompetanse og evne til å lese det litterære landskapet, talent for relasjon- og nettverksbygging – og en god porsjon flaks😊Samlet tar vi stilling til et sted mellom tre og fire tusen titler hvert år, som brytes ned til rundt femti utgivelser, så det sier seg selv at det leses og diskuteres med glødende engasjement både tidlig og sent.
Jeg trekker to konklusjoner her. Det første er at hardt arbeid lønner seg, og det andre er at jo mer man trener på noe, desto mer flaks får man. For dere velger jo bøker lenge før eventuelle prisdryss. Hvordan kan dere vite?
Det begynner jo alltid med en vurdering av selve teksten, deretter forsøker vi å sirkle inn hvilken plass denne boken vil ta i et offentlig rom og i møte med leserne. Det gjør vi i dialog med våre utenlandske kontakter og nettverk og ulike litterære miljøer her hjemme. En antakelse krever en ekstrem lydhørhet for hvilke diskusjoner som foregår, hvilke trender som gjør seg gjeldene og hva leserne søker. Også før en utgivelse! Bøkene våre skal til enhver tid speile de internasjonale trendene og litterære ordskiftene – og også sette dagsorden her hjemme. Derfor må teften for å anta utenlandske titler trenes som en muskel hele tiden, det litterære landskapet endrer seg kontinuerlig. Akkurat nå er vi, i all beskjedenhet, blitt veldig gode, og Gyldendal også et toneangivende forlag utenlandske forleggere lytter til og handler etter.
Det virker jo som om dere har god teft. Men hender det at dere bommer?
Absolutt, det er jo en del av spillet. Vi har en stramt kuratert liste, og balanserer på en knivsegg når det gjelder risikovillighet og forutsigbarhet. Men vi må våge. Og insistere. Når vi ikke lander en bok vi ønsker oss, er det som regel fordi vi vurderer at prisen for rettigheten er for høy – eller vi slipper et forfatterskap vi burde ha beholdt, for tidlig. Det tar jo lang tid å kultivere et betydningsfullt forfatterskap. Rachel Cusk er et eksempel på en forfatter som vi har jobbet med i 15 år. Først med Omriss-trilogien i 2018, kom gjennombruddet. Heldigvis føler vi at det er rom for dette i Gyldendal.
Kan du si noe om hvilken betydning slike internasjonale priser har for dere?
Det betyr mye. Først og fremst fordi viktige priser anerkjenner og viser frem et betydningsfullt forfatterskap eller en enkelt utgivelse, og inviterer til en bredere lesning og større samtale rundt tekstene. Ikke noe er mer meningsfylt enn når virkelig gode bøker treffer mange lesere og påvirker livene deres. Se på Douglas Stuarts Shuggie Bain, som vant Bookerprisen i fjor. Vi antok manuset i 2018, to år før den amerikanske lanseringen og som det første utenlandske forlaget i verden. Lite ante vi da hva som ville skje i møtet med leserne og kritikerne, men vi hadde en sterk tro på den emosjonelle nerven i fortellingen, og Bookerprisen var det som skulle til for å løfte ham opp på bestselgerlistene. Hvor han stadig ligger!
I tillegg virker store priser som døråpner til den store verden. Grønlandske Niviaq Korneliussen, som altså vant Nordisk Råd i forrige uke, skriver om marginalisering og postkoloniale traumer, og setter landets skyhøye selvmordsstatistikk på dagsorden. Damon Galguts Løftet skildrer en sørafrikansk families fall under apartheid og hva Sør-Afrika har stått i politisk gjennom mange tiår.
Sist, men ikke minst, er priser viktig for Gyldendal fordi det gjør oss til et forlag utenlandske samarbeidspartnere foretrekker å plassere forfatterne sine hos. Vi er et lite land, men mange har stor respekt både for vårt bidrag til den globale litteraturen, men også vår villighet til å omfavne og utgi utenlandske forfatterskap og et mangfold av viktige og gode fortellinger.
En glimrende avslutning! Takk for praten, Cathrine. Og gratulerer igjen til oversattredaksjonen for et godt og langsiktig arbeid med kvalitet i alle ledd.
Riktig god helg,
Arne