Nordmenn elsker språkdebatter. Det sa i hvert fall Ugo Fermariello i nyhetsmorgen på P2 denne uka. Vi elsker å diskutere dialekter, radikal kontra konservativt bokmål, nynorsk, og språkrådets nye ordforslag.
Utsagnet hans kom i forbindelse med lanseringen av firebindsverket Norsk Språkhistorie på Nasjonalbiblioteket, og den radiobesøkende språkprofessoren fra Bergen slo ettertrykkelig fast at språket vårt endrer seg med kulturelle og politiske strømninger i samfunnet.
Denne påstanden tydeliggjøres også i Martine Aurdals Dagbladet-kronikk fra forrige uke, der hun påpeker at ordet rasisme nå er blitt så ladet at det ikke lenger skrives i dagspressen:
«Vi har fått en offentlig debatt der eufemismer som «innvandringskritiske», «islamkritikere», «etnisk norsk» og «befolkningssammensetning» brukes i sammenhenger der de egentlig beskriver rasisme.»
Hun oppfordrer oss for å kalle en spade for en spade. Jeg er helt enig.
Fordi fortrengning av ordene rasisme eller rasist delvis skyldes politiske strømninger og taktiske hensyn. Det sier seg selv at stemmeavhengige politikere foretrekker at deres politiske utspill kalles «innvandringskritisk» framfor «rasistisk». Og det er like selvfølgelig at bruken av et slikt uttrykk skal vurderes nøye i forkant fordi den sier noe om avsenderens motiver.
Som leder av GNF har jeg to hovedmål: At vi skal hegne om ytringsfriheten, og at vi skal være et forlagshus som oppmuntrer til bruken av alle nyanser innenfor norskspråket. Og med disse to målsetningene følger et stort ansvar.
Det ville for eksempel ikke ta seg ut å tillate at ordet «indianere» brukes om den amerikanske urbefolkningen i et læreverk fra GU. Mange utenfor publisistiske bransjer fnyser av såkalte politisk korrekte språkhensyn, men det er stor forskjell på dette eksempelet og unnlatelsen av ordet «rasist» i offentligheten. Førstnevnte handler om en minoritet som selv ønsket å legge premisser for hvordan de som folkegruppe blir omtalt i ordskiftet, mens sistnevnte skyldes i stor grad innspill fra og hensyn til maktinstitusjoner og -mennesker.
Derfor bør det til enhver tid være robuste diskusjoner her i huset om språkbruk. Vår jobb er å gi språket vårt stor takhøyde. Vi skal være bevisst vårt samfunnsoppdrag – og klappe frem språkutviklingen. Vi skal være både maktkritiske og nyanserte.
Jeg støtter Aurdal i at vi må kunne kalle en spade for en spade. Der språkbruk beskytter enkeltmennesker eller minoriteter velger vi det. Men vi forbeholder oss retten til å bruke de mest presise ordene når vi snakker om makta. Og da mener jeg alle former for makt.
Det er tross alt forskjell på et møkkagreip og en spade.
God helg!
Arne