Dagbok 13. desember – 13. februar av Haddy Njie er et skoleeksempel på hvor mange dilemmaer man kan stå overfor når ytringsfriheten møter andre etiske hensyn. Det har vært mange presseoppslag, og enkelte har satt spørsmålstegn ved om Gyldendal har gjort korrekte etiske vurdering som forlag. Derfor synes jeg det er betimelig å dele en samtale jeg hadde med Cathrine Sandnes, vår avtroppende redaksjonssjef for sakprosa.
Cathrine, jeg har fire spørsmål til deg og begynner med det mest opplagte: Hvorfor ble denne boken antatt og vurdert som en viktig, og riktig, utgivelse hos oss?
Denne boken svarte på flere krav som vi ofte stiller når vi skal anta en bok: vesentlighet, litterær kvalitet og samfunnsmessig betydning. Haddy Njie befant seg midt i en av norgeshistoriens største mediestormer. Og hennes opplevelse av å være fanget i dette marerittet, og hennes refleksjoner rundt sin egen tvil, tro og posisjon som kvinne, kjæreste og feminist har opplagt en plass i ordskiftet. Som leser ønsker man jo en bok som inviterer til samtale og refleksjon – også til motforestillinger.
Tror du denne utgivelsen gjør det vanskeligere å være varsler i fremtiden, slik enkelte kronikkforfattere har hevdet?
Bare så det er sagt: All informasjon om varslene som står i boken, har vært publisert i media og i en annen bok i forkant av denne utgivelsen. I tillegg har vi valgt å ikke gjengi enkelte detaljer, særlig hvis det muliggjør identifisering av varsleren. Dessuten ventet vi et år med å utgi denne boken i håp om at den ville bli lest med større tvisyn og rom for ettertanke.
Det er synd dersom varsling oppleves som vanskeligere, men det betyr ikke at Njies egen versjon av hendelsene bør undertrykkes. Jeg mener vi som forlag har opptrådt ryddig og bevisst når det gjelder varslerne. Men i ettertid ser jeg at jeg kunne bidratt til å informere dem noen timer eller et døgn i forkant av utgivelsen. Dette for å gjøre dem mentalt forberedt, og for å gi dem mulighet til å selv å fortelle andre om boka.
Flere journalister har krevd at det innføres en slags Vær varsom-plakat for sakprosautgivelser. Har det noe for seg?
Det blir litt som når en elektriker klager over rørleggerens måte å jobbe på. Det er to forskjellige yrker og arbeidsområder, selv om begge bidrar til å bygge boliger. Som Terje Eidsvåg i Adresseavisa påpeker: «Sakprosa og dokumentar er et bredere felt enn journalister som kommer viftende med Vær Varsom-plakaten ved mulige etiske overtramp i ei bok, synes å ta inn over seg.»
Regelen om tilsvarsrett, for eksempel, kan fungere i en dokumentarbok om Giske-saken, men i en personlig beretning som en dagbok blir dette umulig. Men det betyr ikke at det har manglet på andre etiske hensyn i arbeidet med denne boken.
Kan du redegjøre for noen av de forlagsetiske utfordringene dere har tatt stilling til?
For det første har alle navngitte personer i boken blitt spurt på forhånd. Dessuten har vi vært ytterst påpasselig med samtykke og gjennomsyn når det gjelder omtale av barna i boken. Og vi har som sagt vært nøye på at det som blir fortalt om varslene og varslerne ikke går utover det som allerede er publisert.
Det er viktig å huske at mens vi som utenforstående har lest om denne saken, gjort oss opp en mening den ene eller andre veien, og kanskje vitset om det i lunsjen med kollegaer, har både barn og voksne i denne mediestormen opplevd disse månedene som om hverdagslivet gikk i oppløsning. Det er forskjell på opplevelsen av en mediefiksjon og opplevelsen av levd liv.
Derfor er det min oppfordring at alle leser denne boka før de snakker om den. Som Olaug Nilssen skrev i Klassekampen: «Det er interessant å lese en bok og så kjenne at jeg ikke kjenner igjen boken i det som blir sagt om den»
God lesehelg,
Arne