Et kjent munnhell sier at to ting du ikke vil vite hvordan lages, er pølser og politikk. Å dømme etter hvordan forlagene omtales i media, får man ofte inntrykk av at bøker er en tredje slik ting.
Så hvordan er sammenhengen mellom politikk og forleggeri? Det har jeg tenkt mye på i det siste, og jeg ble minnet om det på selveste 17. mai, da Frankrikes nyvalgte president Emmanuel Macron utnevnte en forlagssjef til kulturminister. Og ikke en hvilken som helst forlagssjef heller: Francoise Nyssen er leder for forlaget Actes Sud, som gir ut en rekke nordiske forfattere, blant annet gyldendølene Herbjørg Wassmo, Nicolai Frobenius og Tomas Espedal.
Forholdet mellom forlag og politikk opptar meg, derfor var det naturlig på mellomledersamlingen på Støtvig nylig, å invitere en som åpent sier at hun gjerne vil bli kunnskapsminister: Trine Skei Grande fra Venstre.
Trine, som jeg nesten føler jeg kan kalle henne etter kun et kort bekjentskap – hun er en svært folkelig politiker – holdt et foredrag for oss om forlagenes samfunnsoppdrag som knapt noen forlegger kunne gjort bedre. Intet øye var tørt, og hadde det stått en valgurne ved utgangen ville hun oppnådd turkmenske stemmeprosenter.
Hovedbudskapet hennes var et angrep på populismen: Vi lever i en tid med sterke høyrepopulistiske strømninger som spiller sterkt på både fremmedfrykt og forakt for kunnskap. Og der ligger forlagenes misjon: Fremmedfrykten bekjemper vi med skjønnlitteratur og sakprosa. Kunnskapen fremmer vi med gode læremidler og fagbøker.
Det lyder som et paradoks at den folkelige Trine kritiserer populismen («populus» er latin for «folk»), og jeg minner dere som er yngre enn meg om at begrepet populisme har forandret valør over tid. På syttitallet var det å være populist ikke forbundet med noe negativt. Det var en betegnelse brukt av politiske aktive venstreorienterte som var opptatt av vanlige folks liv: gutta på gølvet, grasrota. Ingen synes det var rart at akademikere og kulturfolk bidro tungt til denne folkebevegelsen. Verdien av lokaldemokrati sto høyt, og viseperler som «På Karlsøy i Troms» og «Kor er hammeren Edvard» er begge solid planta i den populistiske tradisjonen i Norge.
Deler av budskapet til dagens Europeiske høyrepopulister har de «stjålet» fra sine forgjengere på det «stolte syttitallet». De ikke bare er ekstreme og ytterliggående nasjonalister og rasister, de har også et fokus på «vanlige folk» som opplever en kulturell marginalisering og en reduksjon i levekår. De appellerer derfor til de gruppene som tradisjonelt har vært den moderate venstresidens og velferdsstatens kjernegrupper.
Vår rolle er, som Trine Skei Grande sa det så fint på Støtvig, å bidra til en samfunnsstruktur hvor holdninger bygges på kombinasjonen av fakta og refleksjon uansett om du har høy utdannelse eller ikke. Respekten for kunnskap og toleranse er sentrale verdier som må framheves både i hverdag og i festtaler.
Gyldendal har et samfunnsansvar i dette arbeidet. Vi skal vokte oss for å predike politiske holdninger, men vår verdiskapning er en motkraft mot det enkle og dogmatiske; mot kunnskapsforakt uansett i hvilket samfunnslag den måtte befinne seg. Gjennom våre utgivelser skal vi tone flagget for refleksjon, toleranse og kunnskap, og på den måten bidra til en samfunnsutvikling som går i en ny og riktig retning.
God helg alle sammen,
Arne