Jeg synes det er viktig å løfte frem folk som har et stort engasjement for jobben sin, for det er ikke alle forunt å jobbe med det man brenner for, dessverre. Krimredaktøren Siren Marøy Myklebust er definitivt en av de heldige som opplever at hennes personlige interesse passer utmerket i jobben. Etter å ha jobbet mange år i bokgransjen fant hun for drøyt ti år siden sin plass i Gyldendal. Og hun er av sine kolleger blitt omtalt som Nordens beste krimredaktør.
Når begynte kriminteressen din, Siren?
Jeg var en skikkelig lesehest fra barnsben av, og jeg liker å si at jeg er født på riktig bokhylle. Mitt engasjement for krim begynte nok da jeg åpnet min første Nancy Drew-bok. Og selv om jeg leser andre sjangre, må jeg innrømme at jeg aldri blir lei krimmen i alt dens mangfold.
Forlaget er jo en stall for mange lesehester, og du er i meget godt selskap! Men hva er det med krim som gjør at du vier din karriere til det?
Fordi det er så variert. Enkelte krimforfattere belyser samfunnsproblemer, som Henning Mankell og Stieg Larsson, mens andre skriver seg inn i menneskesinnet på fascinerende vis. Det rommer dessuten flere undersjangre som politiromanen, spionroman, og psykologiske thrillere og flere litterære hybrider.
Hva kjennetegner en god krimroman for deg?
Den må ha et godt plott og samtidig gode karakterer. Dersom jeg engasjeres av karakterene som skildres, tenker jeg at andre også vil gjøre det. Det er også en fordel at disse karakterene opptrer i flere bøker slik at leseren blir bedre kjent med dem. Camilla Grebe har en interessant måte å bruke sitt karakterunivers i sine romaner.
En god krimroman må være medrivende og underholdende. Vi konkurrerer om folks tid. Ikke bare i bokform, men i lyd og på skjerm. Vi må utgi et bredt spekter av kriminalromaner som gjør at vi treffer lesere i alle grupper. Og at de velger en bok (uansett format), fremfor noe annet.
Hvor mange manus leser du, og når får du lest?
Jeg, og mine kollegaer i oversattredaksjonen, vurderer ca. 1000 manus hver i året. Det sier seg selv at jeg ikke kan lese hele manuskripter, men jeg leser mellom 10-50 sider i hvert bokmanus. Jeg har en fast lesedag på jobben i uken, og ellers leser jeg på pendlerveien min hjem til Vollen i tillegg til mye hjemmelesing.
Det er jo flere titusener sider med tekst hvert år. Minst 150 sider om dagen. Blir du aldri lei?
Det hender jo at jeg må stoppe opp innimellom og spørre meg selv: er dette et dårlig manus, eller er jeg sliten av å lese? Da går jeg ut i naturen med en krimlydbok på øret, gjerne fra et annet forlag. Det er en fin måte å kalibrere hjernen min med tanke på forventninger til manuset jeg leser, og en bonus er at jeg får kartlagt konkurrentene på markedet 😊
Når du leser så mye blir jeg interessert i hvordan du bygger din utgivelsesportefølje. Hvordan finner du frem til en liste som stemmer med forventningene hos leserne?
Jeg tar alltid utgangspunkt i hva som selger i bokhandelen og synes vi har en god ide om hva som vil falle i smak hos folk. De fleste norske krimlesere er allsidige når det gjelder undersjangre, men de foretrekker tradisjonell etterforskningskrim. Når det gjelder oversatt krim er det først og fremst de nordiske forfattere som engasjerer, deretter de engelske og amerikanske. Kjent og kjært er gjerne best.
Et annet viktig element i porteføljebygging foregår i relasjon til mine kollegaer. Det er uvurderlig å ha rutiner på debrifing og gode diskusjoner om bøker som vi presenteres for når vi for eksempel er på jobbreiser og messer. Da blir avgjørelsen om å anta en ny bok lettere å fatte.
NRK har serien Norsken, svensken og dansken der de debatterer panskandinaviske samfunnsspørsmål og sammenligner de tre landene. Hvilke av disse har de beste krimbøkene og -forfattere?
Nå jobber jeg kun med oversatt krim, men etter min vurdering er det svenskene som har brøytet vei de siste 10 årene for Nordisk noir, og Norge og Danmark deler andreplassen. Sverige er veldig flinke til å bygge opp yngre kvinnelige krimforfattere for tiden. Dersom jeg skulle anbefale to av høstens titler må det være: Kristina Ohlssons Stormvakt og Tove Alsterdals Rotvelte. Den siste vant Glassnøkkelen for Nordens beste krim i år.
Er det andre forskjeller på de tre landene?
Norske lesere setter nok mer pris på litterære kvaliteter i krimbøkene på godt og vondt. Dette kan jo også bidra til at krim totalt sett blir litt undervurdert som litterær sjanger sammenlignet med våre naboer. Men felles for alle landene er erkjennelsen av at det tar tid å bygge et krimforfatterskap. De aller fleste, inkludert Henning Mankell og Camilla Läckberg, fikk ikke sitt gjennombrudd før etter minst fire bøker.
Takk for praten, Siren. Og lykke til med arbeidet til neste års krimliste.
God helg,
Arne