Stortingsvalget var en skuffelse for noen og en lettelse for andre. Om jeg kun betrakter mandagens begivenhet med forleggerhatten på, må det være lov å si at jeg er i tvende sinn. Hvorfor? Jo, fordi:
På den ene siden:
For allmennforleggeriet må vi konstatere at den bebudete bokloven nå legges på hylla i minst fire år til. Stortinget vedtok boklov i 2013, der regler for rabatt, fastpris, og mer skulle være forpliktende for alle aktører på hele allmenfeltet. Den blåblå regjeringen reverserte loven.
Dermed sitter vi igjen med bokbransjens egen frivillige bokavtale. Den vil bli utfordret. Nå må den vernes om av alle i bransjen. Argumentene for opprettholdelse er vi enige om: det dreier seg om mangfold. Mangfold i form av et fortsatt bredt kulturelt tilbud og et mangfold av aktører både blant forlag og bokhandlere. Antallet utgivelser og opplagsstørrelser innen allmennfeltet er veldig stort i Norge når man ser på andre land det er naturlig å sammenligne oss med.
Det borgerlige spennet er stort: fra et Venstre som er uttalt for en bokavtale, via det reguleringsvennlige Kr.F og den kulturkonservative delen av Høyre til den liberale delen i samme parti og det dereguleringsivrige FrP. Den ene siden er positive til en frivillig bransjeregulering, mens den andre siden er mer opptatt av pris for forbruker enn bredden i boktilbudet. Det er derfor viktig at vi ikke tar bokavtalen for gitt. Bransjen må samle seg om avtaleverket for allmennfeltet. Og argumentere for det i alle relevante sammenhenger.
På den andre siden:
På kunnskapsfeltet fortoner dette seg annerledes, og det er en ganske tydelig ideologisk forskjell mellom de rødgrønne og de gjenvalgte borgerlige partiene når det gjelder to sentrale problemstillinger:
- Synet på digitalisering
- Synet på forholdet mellom offentlig og privat kunnskapsproduksjon
Mens de rødgrønne har hatt tro på at teknologiske framskritt lar seg vedta ved å gjennomføre offentlige, statlige reformer, så har de borgerlige sett mer positivt på mangfold, og på initiativer fra uavhengige og private aktører.
Regjeringen har utgitt en rapport om digitalisering i skolen som er nyansert når det gjelder ansvarsfordeling mellom det offentlige og de private, og mellom store og små aktører. Denne rapporten uttrykker en viss ydmykhet og flertydighet i synet på fremtida og på hvem som er naturlige bidragsytere og deltakere i utviklingen.
Jeg mener vi, både i betydningen Gyldendal og forlagsbransjen, nå har en mulighet til å innta en aktiv rolle som pådriver for hva slags politikk som skal føres. Vi er minst like teknologisk ambisiøse som den sittende, og nå gjenvalgte regjeringen. Og vi bør gjøre hva vi kan for å få om ikke en hånd, så i det minste en finger på rattet.
Så «forleggerjeget» har altså en sprikende reaksjon på valget. For allmennfeltet er det tydelig at vi ikke kan ta noe for gitt av det vi har klart å opparbeide, for kunnskapsfeltet åpner det seg et mulighetsrom og vi kan kanskje slippe å frykte en enda mer rigid offentlig styring.
Min personlige politisk oppfatning er strengt tatt privat. Men jeg vil si dette: Det er minst like viktig å engasjere seg nå som det var tidligere. Dagens parlamentariske situasjonen gjør det viktig å ha holdninger til problemstillinger om ytringsfrihet, personlig valgfrihet vs kollektive løsninger, til kulturelt mangfold vs såkalte norske verdier. Og jeg ønsker at alle i Gyldendalhuset er engasjerte, og at dere viser det. Derfor er det stas med engasjerte diskusjoner i kantina. Det skal vi fortsette med!
God helg,
Arne