I koronaens tid skjer samfunnsendringer i et rasende tempo. I løpet av rekordtid har Folkehelseinstituttet, i samarbeid med Direktoratet for e-helse og andre aktører, utviklet en app som gjør det mulig å spore opp smitte. Regjeringen fikk på bare to døgn utarbeidet og stortingsbehandlet en beredskapslov som gir den utøvende myndighet et omfattende beslutnings- og handlingsrom – på bekostning av Stortinget – som er helt ekstraordinært i moderne norsk historie.
Beslutningsprosesser er endret og forkortet på alle nivåer, også hos oss i Gyldendal. Dette bidrar til en handlingsevne, et tempo, og en smidighet som er imponerende. Vi kan glede oss over at vi både vi og myndighetene klarer å holde et høyt aktivitetsnivå i denne ekstraordinære tiden, men er det også grunn til å rope varsko når det gjelder det nasjonale styringsnivået, særlig dersom man har på seg briller som er finjustert med fokus på ytringsfriheten.
For det er fort gjort å tenke at mediedekningen, når den ikke byr på saklig informasjon og gode analyser til norske borgere, også er for tendensiøs. Vi kan føle oss overveldet av skrekkhistorier om et uforberedt norsk helsevesen, en smittesituasjon ute av kontroll, overskrifter om grusom død og overfylte likhaller i utlandet. I Ungarn har landets nye kriselov gitt ubegrenset makt og et forbud mot «falske nyheter». Problemet er at det er regjeringen som bestemmer hva som er en falsk nyhet.
En slik inngripen er vanskelig å tenke seg i Norge, men det var også den vedtatte beredskapsloven for fire uker siden. Derfor mener jeg at det er viktigere enn noensinne å argumentere for opprettholdelsen av en fortsatt liberal ytringsfrihetspraksis allerede nå.
Hvorfor?
For selv om det ikke er grunn til å mistenke regjeringen eller Folkehelseinstituttet for totalitære planer eller holdninger, så er både en fullmaktslov og en sporingsapp svært alvorlige inngripen i samfunnets og individets rettsikkerhet. Uten en hegning om ytringsfriheten fjerner vi en helt nødvendig mulighet i det sivile samfunnet for å moderere det institusjonelle handlingsbehovet som våre myndigheter implementerer i en krisetid.
Og som skrevet innledningsvis, skjer endringer nå i rekordfart. Det betyr at mediene nå, og på sikt, er den enkleste og raskeste kanalen som motstemmer og alternativ ekspertise har for å komme til uttrykk.
Vi vil omsider komme ut av denne krisen inn i en ny normaltilstand. Hvordan vi nå praktiserer ytringsfriheten og stimulerer til en kritisk, nyansert og reflektert diskusjon i offentligheten vil være avgjørende for hvordan vi i ettertid ser på oss selv og samfunnets evne til å håndtere kriser. Da må vi akseptere noen overtredelser og unødige øyeblikksbeskrivelser. Vi må både ha aksept for, og tillate feil. Uten en god offentlig debatt og en mangefasettert argumentasjon vil kollektivets læringsutbytte, vår demokratiske kompetanse, og oppslutningen om vårt politiske system bli alvorlig truet.
Derfor oppfordrer jeg til kritisk lesning av vår daglige virkelighet – og i anledning påsken – litt mer lesing som sørger for en aldri så liten virkelighetsflukt. For vi kan alle trenge en pause fra daglige koronaoppdateringer.
Selv skal jeg lese Håkon Nessers siste krim, og anbefaler dessuten hele forfatterskapet til ekteparet Börjlind. Gyldendal er jo det svenske krimforlaget i Norge, med de aller beste titlene fra vårt naboland. Og dersom du ønsker å holde dere til vårt eget litterære landskap anbefaler jeg at du leser Vilde Fastvolds debutroman, Felt, om maktstrukturer og menneskelighet i antropologisk feltarbeid. Og har du ennå ikke har lest Søsterklokkene eller Tante Ulrikkes vei? Da bør du kjenne din besøkelsestid for både Lars Mytting og Zeshan Shakar utgir nye romaner til høsten.
God palmehelg,
Arne