De siste ukene har vist oss hvor komplekst historieskriving er, hvor stort behovet for utfyllende undersøkelser og flere bøker er, og – ikke minst – hvor viktig en utgivers rolle er.
Jeg snakker selvfølgelig om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?, og den kolossale debatten den har generert: først i 2018 da den ble utgitt, og nå etter utgivelsen av motboken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?. Antall kronikker, debattinnlegg, ledere, intervjuer, artikler, gjenfortellinger og motinnlegg er svimlende.
Som forlegger kan jeg konstatere at Michelets verk er blitt gjenstand for omfattende kvalitetskontroll før utgivelsen, med flere fagkonsulenter som leste manus. Vi har over lengre tid vært i kontakt med de etterlatte om boken, og har besvart deres innvendinger, og også rettet opp i det nye opplaget av boken på grunnlag av innspill fra dem.
Både forfatter og forlag er nå i prosess med å gå grundig gjennom de nye funnene som har kommet frem gjennom rapportboken, og vi vil følge opp alle involverte. Som jeg skrev i NRK Ytring, vil vi beklage dersom det fremkommer grunnlag for det.
For det går an å opptre rakrygget og ydmyk samtidig.
Michelets bok er et viktig bidrag til det offentlige ordskiftet, og det er en utgivers jobb å sørge for en mangfoldig og faktabasert debatt, selv om den kan virke opprivende. «For oss i publikum har det vært vanskelig å følge den ofte ondartede diskursen,» skriver Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen, denne uken. Han konkluderer med at punktum må settes.
Her er jeg uenig. Debatten viser tvert imot at det både skal forskes og diskuteres videre fordi så mange spørsmål fortsatt er ubesvarte. Sakprosa som utfordrer og skaper debatt har en viktig funksjon i samfunnet. Og det er uansett ikke utgiverens jobb å sette punktum. Vi skal være grundige, etterrettelige og imøtekommende. Bokdebatt er en avansert debattform og et kjennetegn på en sivilisert kultur. Dette vil vi bidra positivt til.
God helg,
Arne