Ytringsfriheten regnes gjerne som den innerste kjerneverdien i et forlag: det som gjør at vi står opp hver morgen og går på jobb. Men det er ikke alltid lett å si noe fornuftig om den, det blir fort en festtale med tomme floskler. Når den tyrkiske gyldendal-forfatteren Asli Erdogan nå sitter fengslet for tredje uke på rad uten tilgang til medisiner, føles det likevel helt nødvendig å gjøre det.
Spørsmålet «hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?» er over tid blitt en slags test på om du er nordmann. Den tilsvarende testen på om du er norsk forlegger, vil være «hvor var du da William Nygaard ble skutt». Jeg hadde selv ikke begynt i forlagsbransjen, men jobbet på Høyskolen i Oslo. hvor det etter at det første sjokket over et attentat på norsk jord hadde gitt seg ble arrangert en spontanmarkering.
William trosset i sin tid fatwaen som var gått ut om å drepe alle oversettere og utgivere av Salman Rushdies Sataniske vers. For det ble han belønnet fire år seinere med tre kuler i ryggen utenfor hjemmet sitt i Dagaliveien. I dag er han leder for Norsk PEN og den som bokstavelig talt inkarnerer ytringsfriheten her i landet.
Men vi glemmer så fort, i dag er dette allerede et fjernt minne for de fleste, og nye generasjoner vet knapt om det. Det er fristende å si at problemet med ytringsfriheten er at den ikke er noe problem, i et land der Bjarne Melgårds sodomittiske tegninger feires side om side med Munch, og Behring Breivik får snakke like fritt som Ubaydullah Hussain.
Den fundamentale retten til fri ytring som opplysningsfilosofene kjempet fram for 250 år siden tenderer i vårt samfunn til å bli så abstrakt at vi ender opp med å glemme å ta vare på den.
Men nå har det igjen skjedd noe som gjør at problematikken rykker ubehagelig nær. Den 17. august ble altså Asli Erdogan, som vi har gitt ut tre av romanene til, arrestert sammen med mer enn 20 andre journalister og ansatte fra avisen Özgür Gündem, en pro-kurdisk opposisjonsavis. Erdogan lider av astma, KOLS og diabetes og har fortalt at hun blir nektet livsnødvendige medisiner, og at hun ikke får vann når hun ber om det.
Men Tyrkia er jo også langt borte, så hva kan vi gjøre med det? Vel, det går for eksempel an å søke medlemskap i Norsk PEN. Forleggerforeningens medlemmer fikk en oppfordring for noen uker siden til å melde seg inn. Herved sender jeg oppfordringen videre til dere alle.
En internasjonal delegasjon, bestående av tre norske PEN-representanter, er i Istanbul i dag, og skal forsøke å få besøke henne i fengsel, så vel som delta i en demonstrasjon utenfor fengselet.
I tillegg til å overvåke situasjonen for forfulgte forfattere i verden, har PEN en ordning for fribyforfattere som er altfor lite kjent. Det fins fjorten fribyer i Norge som tilbyr forfulgte forfattere opphold på inntil to år. Mange av dem blir boende permanent. I øyeblikket bor det ca 40 tidligere og nåværedne fribyforfattere i Norge, og Gyldendal ga i fjor ut romanen Smil av iranske Soudabeh Alishahi, som var Oslos første fribyforfatter i 2001. Du trenger uansett ikke være medlem av Norsk PEN for å gå på sidene til Internasjonale PEN og signere deres opprop om Asli Erdogan til den tyrkiske presidenten.
Vi i Gyldendal skal fortsatt være vårt ansvar for ytringsfriheten bevisst. Primært ved å utgi et bredt spekter av skribenter og ytringer som vi mener passerer våre kvalitetskrav. Sekundært ved å stå opp for alle våre forfattere uansett bosted, etnisitet, kjønn eller alder.
Jeg oppfordrer dere alle til å lese en «forbudt bok» i helgen. Listen er lang:
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_books_banned_by_governments
Arne