Det ante meg allerede sist vinter at det ville dukke opp en ny anledning til å skrive om våre Veteraner i arkivet. Thore Lie og Oddvar Aurstad bedriver fortsatt arkeologiske dypdykk i vår fysiske forlagshistorie i kjelleren. Og for et par uker siden, i en uanselig og noe mørbanket pappeske merket «Gamle træskiver», fant de en skatt.
Der lå det nemlig flere klisjeer i både tre og kobber som ble brukt til illustrasjoner til bøker fra midten av 1800-tallet. Disse litt rare trestykkene ble laget av endeved fra harde tresorter, og ble av trykkere kalt stokker. De kunne monteres direkte inn i settekassene sammen med teksttypene slik at bøker kunne illustreres på samme side som teksten. Og detaljene i illustrasjonene var ofte svært beundringsverdige.
Jeg fant, jeg fant!
For eksempel lå det et kobberstikk festet til et trestykke som var utført av den kjente danske gravøren – xylografen, på datidens fagspråk – Frederik Hendriksen (1847 – 1938). Og motivet var Askeladden som kappåt med trollet av selveste Th. Kittelsen. Den første illustrerte utgaven av Asbjørnsen og Moes Norske Folke- og Huldre-Eventyr ble utgitt i Danmark i 1879, men klisjeen som Thore og Oddvar fant er mest sannsynlig fra Eventyrbog for Børn utgitt i 1883.
Dermed kan vi anta at denne stokken, som jo er et xylografisk kunstverk i seg selv, kom til oss fra det Gyldendalske Boghandels Forlag i København. Muligens ved hjemkjøpet i 1925, men det kan vi egentlig ikke vite. Men flere klisjeer fra samme utgivelse finnes i samlingen til Oslo Katedralskole, så vi kan bare ane hvilke bevisste eller ubevisste handlinger som førte til at disse ble adskilt etter utallige opplag av de populære bøkene.
Fra samme eske dukket det opp en klisje av en sjamantromme fra J. A. Friis sin reiseskildring fra nordområdene i 1867. Boken het En sommer i Finnmark, russisk Lappland og Nord-Karelen, og ble utgitt for første gang i 1871. Friis var professor og språkforsker i samisk. Han er best kjent for romanen om Lajla. Søker man i Norsk biografisk leksikon, kan man lese at «Lajla har antakelig vært den viktigste ambassadøren for samefolket i den store verden, slik Onkel Toms hytte har vært det for de svarte i USA. Boken er filmatisert tre ganger, 1929, 1937 og 1958, og oversatt til en rekke språk. I 1908 ble den dessuten oppført som opera i to akter med tekst og musikk av Ole Olsen.»
Et annet m
orsomt funn er klisjeer av Henrik Wergelands portrett og signatur. Dessverre vet vi ikke hvilken utgivelse disse er blitt brukt til, men mulighetene er mange.
Som ved alle arkeologiske utgravninger gir disse gjenstandene meg en følelse av ærbødighet. Jeg kjenner på respekt for fortidens håndverk og litt nostalgisk vemod og undring over den tekniske utvikling vår bransje har gjennomgått. Jeg vet på stående fot ikke hva vi skal gjøre med disse skattene som Thore og Oddvar avdekker, men jeg er veldig takknemlig for utgravings- og registreringsarbeidet som gjøres i forkant av vårt eget hundreårsjubileum i 2025.
Jeg tipper dette ikke blir siste bloggpost om redaktørveteranene i kjelleren.
God lesehelg,
Arne